contexploration

Samme uke som Wolds kommentar stod på trykk leste jeg om den nyeste teorien innen terrorisme-forskning: Det er eventyrlyst som får unge menn til å verve seg til terrornettverkene, i følge Magnus Ranstorp ved Senter for asymmetriske trussel- og terrorstudier, Stockholm. Andre forskere har presentert alternative teorier: Terroristene er fattige - eller de er ressurssterke. De er hjernevaskede - eller de handler på selvstendig initiativ. Hvordan skal vi finne ut hvem terroristene er og hva terroristene mener? For min egen del har jeg falt for en nær idiotsikker metode for å forstå terroristenes budskap: Å lytte til hva de sier.

Hva tror du får 19 menn til å kapre passasjerfly og styrte de inn i skyskrapere i håp om å drepe flest mulig amerikanere? Les Osama bin Ladens fatwa mot Amerika. Hva får en person til å verve seg til å bli selvmordbomber? Les et intervju med en av de. Hva slags mann var Muhammed Atta? Les hva han selv har skrevet. Hva var det som fikk Mohammad Sidique Khan til å massakrere 52 t-banepassasjerer i undergrunnen i London? Hør hans egen begrunnelse.

Det er interessant at det nettopp er Bendik Wold som advarer mot Enzensbergers essay. Det er nå ett år siden massakren i London. Den gang mente Bendik Wold at årsaken til Muhammad Sidiques Khans handlinger var å finne i det faktum at han kom fra et fattig område i Leeds og kun tjente rundt 200.000 kroner i året. Denne teorien står litt i kontrast til Khans egne ord, der han på sin skrytevideo kommer med en innstendig bønn til Allah om å belønne han med permanent opphold i paradis. Khan ønsket å hevne sine muslimske ”brødre og søstre.” (Det er interessant hvor mange brødre og søstre man får, bare man bekjenner seg til en religiøs ideologi. Men det er verdt å merke seg at denne familiefetisjeringen også innebærer at det er noen som ikke er Khans brødre og søstre, slik som hans medpassasjerer på t-banen i London den torsdagsmorgenen. Eller Wold og meg, for den saks skyld.)

Bendik Wolds patologisering av Khan er symptomatisk for en holdning som dessverre har slått rot i miljøet rundt Morgenbladet. Les dette sitatet fra redaktør Alf van der Hagen:

[Morgenbladet] tar avstand fra en politisk konservativ utlegning av religionene som sier at skomakeren skal bli ved sin lest. Vi vil forsvare religionene som inspirasjon til handling for et bedre liv, og som nødvendige påminnelser om historiske forbindelser, intellektuelle erkjennelser, fornemmelser av det hellige – og sosial samhørighet. Dette er langt fra noe ønske om en ny dogmatisk rettroenhet, men uttrykker skepsis til sekularismen som totalitær ideologi, og et forsvar for et større meningsmangfold, gjerne i tråd med det Helge Iberg i dagens avis kaller en agnostisk åpenhet.

Dette utgjør mer enn et forsvar for livssynsfriheten. Det utgjør et forsvar for religion som sådan. Legg merke til uttrykket ”sekularismen som totalitær ideologi”: Hva ligger i dette? Er det slik at de som ønsker en livssynsnøytral stat også ønsker å forby religiøsitet? Finnes det en hemmelig konspirasjon av sekulære som ønsker å frarane borgerne deres tro? Helge Iberg - som Alf van der Hagen her viser til - er en skribent som også målbærer en slik frykt. Iberg skrev i sin tid et essay i Morgenbladet hvor han mente at terroristene i al-Qaida representerte ”et revolusjonært potensial og en bred kulturell utfordring av moderne samfunn som råtner på grunn av et forkvaklet sammensurium av fornuft og fasjonabelt barbari.”

I forrige nummer av Morgenbladet ble det lansert en teori om at islamistenes kamp hadde mange likhetstrekk med arbeiderbevegelsens tidlige faser. Journalisten skrev:

Selv om det meste taler for at islamistene representerer en annen type bevegelse enn den vestlige arbeiderklassen en gang var, kan analogien mellom de to likevel bære frukter. I den forstand at vi bedre kan forstå dem.

Han kunne like gjerne ha skrevet: ”For at jeg skal forstå islamistene velger jeg å sammenlikne de med fremveksten av arbeiderbevegelsen.” Vel, forstår man Hamas bedre ved å lese om fremveksten av den norske arbeiderbevegelsen enn for eksempel ved å lese Hamas’ charter? Morgenbladet har på lederplass appellert om å ”Gi Hamas en sjanse”. Hamas-utenriksminister Mahmoud Zahar sa før valget i januar at dersom Hamas kom til makten skulle enhver borger i den fremtidige, islamske staten være forpliktet til å rette seg etter islamsk lov, sharia. Dette er i tråd med Hamas’ charter.

Andre palestinere er villige til å slåss med våpen for at islamistenes drøm ikke skal bli en realitet. Også i de palestinske områdene finnes det sekulære krefter, sosialistiske grupperinger og andre som er motstandere av drømmen om en sharia-stat. Den sosioøkonomiske situasjonen er lik for alle, selv om de ideologiske bevegelsene som vokser frem er ulike. Dette er en viktig presisering når man har å gjøre med bevegelser som er eksplisitt motstandere av Opplysningen og som bygger sitt ideologiske fundament på overtro. I en fortvilet situasjon for Europa i mellomkrigstiden, med massearbeidsløshet og sterke konflikter, valgte mange å slutte seg til ekstreme ideologier. Men det var også mange som engasjerte seg i demokratiske bevegelser og partier.

Morgenbladets holdning til slike problemstillinger uroer meg. Avisens redaktør og skribenter kan gjerne hevde at islamismen protesterer mot en manglende humanitet vårt samfunn. Men hva om man hadde sett en fremvekst av en kristen herrefolksbevegelse på Romerike som oppfordret til etnisk rensning av jøder og andre vantro, insisterte på at kvinner var underlagt mannen og fordømte kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn? Hva tror du Morgenbladet hadde skrevet om en slik bevegelse? Hadde man gitt slike religiøse fanatikere en klapp på skulderen og sagt: ”Jaja, dere minner jo litt om arbeiderbevegelsen, og dere protesterer tross alt mot sekularismen som totalitær ideologi?” Selvfølgelig ikke. Morgenbladet hadde målbæret en kraftig kritikk av en slik ideologi. Men når slike bevegelser viser sitt ansikt i andre deler av verden appellerer man til at de bør gis en sjanse.

Enda mer uhyggelig blir dette når man leser Morgenbladets reaksjon på vinterens karikaturstrid. Danske og norske ambassader i Syria og Libanon hadde blitt angrepet og satt i brann av demonstranter. Det ble utstedt dødstrusler mot skandinaviske tegnere, redaktører og journalister. En folkemengde i Maimana i Afghanistan overfalte leiren med norske fredsbevarende soldater med granater og maskingeværer. Morgenbladet skrev den gang på lederplass at reaksjonene på karikaturtegningene var "legitime, skulle man tro":

Det finnes beviselig et moment av sannhet i religionen, ettersom de religiøse idealene henviser til – og protesterer mot – den manglende humanitet i våre samfunn her og nå.

Men hva om du ser for deg følgende scenario: En gruppe egyptere holder en protest i Kairo hvor de tenner på det amerikanske flagget, filmer det, og publiserte filmsnuttene på egyptiske internettsider. Dette leder til voldelige demonstrasjoner i Washington D.C. hvor en mobb av sinte rednecks brenner den egyptiske ambassaden ned til grunnen og truer egyptiske borgere på livet. Hva tror du Morgenbladet da hadde skrevet på lederplass? Hadde de betegnet opptøyene i Washington D.C. som ”legitime”? Selvfølgelig ikke.

Da sitter man igjen med en versjon av det som palestineren Edward Said kalte "orientalisme." Det virker som om Morgenbladet setter andre kriterier for oppførsel hva gjelder mennesker i ikke-vestlige samfunn. Fint å la islamistene få prøve seg i Gaza og Vestbredden, bare de aldri får slå rot her. Voldelige demonstrasjoner, trusler om drap og rasering av utenlandske ambassader er en "legitim" reaksjon så lenge handlingene utføres av religiøse fanatikere i andre deler av verden, verre er det dersom amerikanere eller europeere hadde gjort det samme.

I den orientalistiske tankegangen er mennesker fra Østen irrasjonelle og primitive: Man kan ikke forvente at de deler de samme verdiene som mennesker i Europa og Amerika. Mens en løsrivelse fra religiøs indoktrinering og despoti var en forutsetning for fremveksten av vitenskap og bedrede levekår i Vesten, mener orientalistene at religion kan være et nyttig instrument for anti-imperialisme og sosial rettferdighet i ”muslimske land.” Dette er myter. I det øyeblikket du innser at mennesker i Midtøsten kjemper en heroisk kamp - i verste fall en kamp på liv og død - for den samme retten til å tenke og uttrykke seg fritt som du selv nyter godt av, kan du ikke lenger skygge unna et oppgjør med religion som overtro, undertrykkelse og urettferdighet satt i system.

VIDERE LESNING: Islamofobi og islamofili.