contexploration

Sosialdemokratiets etikk minner med andre ord, og overraskende nok, om de fundamentale prinsippene for verdens mest kapitalistiske land, USA. Thomas Jefferson skrev idealet om sosial mobilitet inn i Uavhengighetserklæringen gjennom å gi the pursuit of happiness status som en fundamental, individuell rettighet. Han har også skrevet: «Vi anerkjenner at våre barn er født frie. Friheten er en gave fra naturen selv, og ikke en velsignelse som har blitt tildelt barna fra foreldrene. Barn er under vår omsorg som små, og har da behov for oss som voksne autoriteter - en myndighetsutøvelse for barnets beste alene. Men ettersom barnet aldri er foreldrenes eiendom, vil det som voksen være et selvstendig rettssubjekt, med fri råderett over egen kropp og avkastningen av ens eget arbeid.»

Sweden, the land of the free
«Den amerikanske drømmen» beskriver et samfunn hvor hver og én kan slå seg opp og skape en bedre fremtid for seg og sine. Kjernen i visjonen er like muligheter - og historisk sett har høy sosial mobilitet vært et bevis for at denne drømmen best kan realiseres i USA. Nå er imidlertid dette i ferd med å endre seg. University College London og London School of Economics publiserte for ikke lenge siden en undersøkelse om sosial mobilitet. Konklusjonen rommet en krass kritikk av den amerikanske samfunnsmodellen: «Retorikken som sier at USA er ’the land of opportunity’ er åpenbart misvisende.» I kjølvannet av dette fulgte en serie artikler i amerikanske og britiske aviser. New York Times trykket en egen føljetong om sosial mobilitet i Amerika.

Det er Skandinavia som topper statistikken over land med høyest grad av sosial mobilitet. Norge ble rangert som nummer én, Danmark nummer to, Sverige nummer tre. I dag er det de sosialistisk inspirerte skandinaviske samfunnene som lykkes best med å innfri «kapitalismens idealer» -- bedre enn selv de mest «nyliberalistiske» landene. Den skandinaviske felleskapstankegangen gir individet flere muligheter enn en alles kamp mot alle. Som den britiske journalisten Johann Hari skriver: «If you want the American dream - go to Sweden.»

Sosialdemokratiet spriter opp kapitalismen
I den angloamerikanske offentligheten har man fortrengt mulighetene som ligger i de sosialistiske idealene. I den skandinaviske offentligheten er problemet det motsatte: Man underslår ofte i hvilken grad samfunnets velstand er bygget på brutale markedsøkonomiske prioriteringer. For eksempel: Solidariske lønnsoppgjør mellom sentraliserte arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner styrker den makroøkonomiske effektiviteten ved at det høye lønnsnivået favoriserer bedrifter med gode resultater. Samtidig blir ansatte med lønn over gjennomsnittet holdt igjen. Resultatet blir en lønnssammenpressing som både reduserer sosiale forskjeller og kanaliserer arbeidskraft, kapital og nyskapning til de næringene som til enhver tid er de mest profittskapende. Nedlegging av en fabrikk kan oppleves som brutal, men etableringen av den var også brutal. Industrialisering og kapitalisme får dramatiske konsekvenser: Naturen kan påføres uopprettelige skader. Sosiale institusjoner blir utfordret som følge av urbanisering og fremveksten av nye yrkesgrupper. Man kan ikke se oppbyggingen av den fellesskapsbaserte velferdsstaten løsrevet fra høyrisikokapitalismen.

I dagens skandinaviske samfunn kommer slike vekselvirkninger nye grupper av befolkningen til gode, og den rå kraften i sosialdemokratiet fortsetter å utfordre etablerte kulturer og institusjoner. Sosialdemokratiets utjevningspolitikk utkonkurrerte i etterkrigstiden Kirkens almisser - og dermed ble propagandagrepet som koblet veldedighet med indoktrinering avskjært. Fortsatt mister familie og tradisjon makt over enkeltindividet. For eksempel gjør den skandinaviske modellen det lettere for barn av innvandrere å forkaste patriarkalske tradisjoner og religiøse tvangstrøyer - dersom de selv skulle ønske det. Muliggjøringen av hver enkelts frie utvikling er en forutsetning for alles frie utvikling, som det heter i Det kommunistiske manifest. Dette aspektet ved sosialdemokratiet gjør det godt rustet til å håndtere migrasjon og internasjonalisering. Sverige har i dag en større innvandrerbefolkning enn USA: 12,4 prosent mot 11,8 prosent. 6,0 prosent av svenske statsborgere er utenlandsfødte. I USA er tallet utenlandsfødte statsborgere 4,6 prosent - det samme som i Norge.

Hva er galt med Thomas Frank?
Hvordan skal man tolke de høyrepopulistiske strømningene i USA og Europa? Høyrepopulismen hyller økonomisk liberalisme - innenfor landets grenser, riktignok. Høyrepopulistene utnytter nasjonal sjåvinisme, protesterer mot at arbeidsplasser flyttes ut av landet som en følge av globaliseringen, og er fiendtlig innstilt til innvandring. Filosofen Slavoj Zizek og forfatteren Thomas Frank har satt fokus på disse strømningene. I boken What’s the Matter with Kansas? hevder Thomas Frank at Amerikas underklasse har blitt lurt til å stemme republikansk fordi Republikanerne kaprer den offentlige samtalen. Velgerne tvinges til å ta stilling til verdispørsmål i stedet for å debattere utbyttingen av amerikanske arbeidere.

Thomas Frank ønsker seg et mer sosialt rettferdig amerikansk samfunn. Jeg deler hans ønske, men om man kjøper Franks teori, vil man mislykkes i kampen mot høyrepopulismen. Det finnes jo andre grupper som tilsynelatende stemmer i strid med egeninteressen: I det verste rikmannsstrøket på Manhattan - Central Park West - støtter man i overveiende grad Demokratene, og det på tross av at Demokratene vil øke skattene og tvinge de rike til å yte mer til fellesskapet. Vet heller ikke disse velgerne sitt eget beste? Hva om velgere i Kansas stemmer republikansk fordi de tror at Republikanerne på sikt vil generere den sterkeste verdiskapningen?

Republikanerne ønsker et system der enkeltindividene må slåss hardt for å jobbe seg «opp og frem», men hvor man også har muligheten til å bli styrtrik. (I den første valgkampdebatten mellom presidentkandidatene i 2004 benyttet republikanernes kandidat George W. Bush uttrykkene «hard» og «hard work» til sammen 21 ganger. John Kerry gjorde det kun ved to anledninger.) Da orkanen Katarina raserte Gulf-kysten skrev europeiske kommentatorer at naturkatastrofen hadde eksponert den strukturelle urettferdigheten i det amerikanske samfunnet. Det var ingen som påpekte at 67 prosent av borgerne i Louisiana faktisk stemte republikansk ved presidentvalget året før.

Finnes her høyrepopulisme skyldes det svik?
Påstanden om at høyrepopulistenes fremgang skyldes elitenes svik, finner man også i Norge. I tråd med Thomas Frank påstår skribenter i miljøene rundt Klassekampen, Attac og Morgenbladet at debattene om religion, nasjonalisme og enkeltindividets frihet bidrar til å tilsløre den underliggende, materielle urettferdigheten i det norske kapitalistiske samfunnet. Ifølge en slik retorikk står «elitene» mot «folk flest»: Vanlige folks problemer har blitt «ofret på nyliberalismens alter», og de store massene av slitere som «undertrykkes av nyliberalismen», har blitt narret inn i Fremskrittspartiets armer.

Analysen er problematisk. For det første kan norske arbeidere ha andre motiver enn solidaritet når de går til stemmeurnene. Norske arbeidere kan faktisk også ønske seg lavere skatter og billigere bensin. I motsetning til i USA, består arbeiderklassen i Norge av forholdsvis solide lønnsmottakere. Gjennomsnittslønnen for norske industriarbeidere er 340.000 kroner. (Verken venstreradikale journalister eller «elitene» av saksbehandlere og offentlige tjenestemenn i byråkratiet tjener særlig mye mer enn dette.) For det andre er Fremskrittspartiets høyrepopulisme knyttet til en mosegrodd nasjonal sjåvinisme. Hvordan skal man for eksempel tolke vårens FrP-utspill om at alle norske barn må få gratis pneumokokkvaksine før man bruker én krone på FNs vaksineprogram - et internasjonalt program som redder to millioner barn årlig? En undersøkelse fra Opinion i april 2006 viste at fremskrittspartivelgerne mener innvandringspolitikk er den viktigste grunnen til å stemme på partiet.

Thomas Franks forklaringsmodell skaper en skinndebatt hvor man verken anerkjenner eller argumenterer imot standpunktene til ens politiske motstandere. I stedet anklages Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og «elitene» for å være ansvarlige for høyrepopulismens økte oppslutning. Men vitner ikke denne anklagen om at man faktisk bortforklarer velgernes partipreferanser, og samtidig etterlyser større politisk formynderskap? Hvem er det som er elitistiske her?

Slipp sosialdemokratiet fri fra nasjonalstaten!
Europeisk høyrepopulisme utfordrer sosialdemokratiet ved å spille på egoisme og nasjonal sjåvinisme. Venstreradikalerne forfekter på sin side en snever klassekamp kombinert med å «slå ring om» nasjonalstaten. Klassekampens redaktør anbefalte like godt leserne å stemme Senterpartiet i stortingsvalget høsten 2005. Redaktøren skrev også at han er såre fornøyd med 1814-Grunnlovens formulering om at «Kongeriget Norge er et frit, selvstendig, udeleligt og uavhændeligt Rige». Nasjonalstaten skal være et bolverk mot den «imperialistiske» kapitalismen som ledes an av «verdens farligste stat», USA. Redaktøren skriver: «Hvis venstresida kaster det norske flagget i veikanten, er det nok av andre politiske krefter som vil plukke det opp igjen.»

Dersom man advarer mot å kaste det norske flagget i veikanten og slår seg til ro med en grunnlov som fremstiller Norge som et vakuumpakket territorium med all suverenitet intakt, blir det vanskelig å se verdien av et europeisk arbeidsmarked eller et europeisk demokrati.

Burde vi ikke i stedet se radikalernes fortvilelse over utviklingen som et vårtegn? Europa gjennomgår en transformasjon. Globaliseringen pulveriserer klassebevisstheten og nasjonsfetisjismen. Migrasjon endrer hele nabolag - både i Barcelona og i Oslo. Den skandinaviske modellen viser at dette kan skje parallelt med en rekke samfunnsendringer til gunst for individet: Den sosiale mobiliteten øker, rettsvernet styrkes, grensene åpnes, menneskerettighetene føres inn i nasjonal lovgiving. For første gang i historien vokser det frem spirer til et overnasjonalt, europeisk demokrati. Den eksplosive fusjonen mellom kapitalisme og sosialisme er kulturradikal, den er kosmopolitisk, den løsriver spørsmålet om demokrati i fra nasjonalstatenes domene.

Migrasjon er sosialdemokratiets lakmustest
Innvandring er én av sosialdemokratiets viktigste utfordringer. Tilflytterne er ikke lenger flyktninger med giftpiler i nakken som så vidt er i stand til å slepe seg over landegrensen: De nordiske sosialdemokratier tiltrekker seg også karrierejegere og andre som drømmer om å skape seg et bedre liv. Migrasjon burde innebære en nullstilling. Hvem du var der du kom fra spiller liten rolle. Man befinner seg i et fremmed land, man omgås ukjente mennesker, verden er glødende - det er et nytt liv. Slik sett er den nye borgeren nesten som et nyfødt barn.

Vi er tilbake der vi startet. I andre samfunn, hvor arv, familie og tradisjoner er sterkere innprentet i samfunnsstrukturen, vil ditt livsløp være satt lenge før du blir født. Er du sønn av en embetsmann forventer omgivelsene at du skal sendes på samme kostskole og universitet som din far. Er du datter av en syerske skal du bli din mors lærling. Er du født inn i en kaste - eller en klasse - er det forutbestemt hvilket sosialt sjikt du tilhører. I slike samfunn vil det nye mennesket være begrenset av formuen - og flaksen - til tidligere generasjoner. Den nullstilling som sosialdemokratiet tilbyr utgjør et radikalt brudd med denne nedskrivningen av menneskets potensial.

Igjen er parallellen til kapitalismens høyborg mer nærliggende enn man tror. Thomas Jefferson gjentok til det kjedsommelige at jorden tilhørte de levende, ikke de døde. Han hadde forakt for sneversynte prester og jurister som mente at arven fra tidligere generasjoner skulle binde nålevende mennesker. Statens oppgave var å legge til rette for enkeltmenneskets utvikling, ikke å anse befolkningen som statens eller fortidige dogmers tjenere. De nordiske sosialdemokratiene har nærmet seg et ideal om nullstilling. Kan sosialdemokratiets etikk bli de skandinaviske samfunnenes beskjedne bidrag til en globalisert verden?

LENKER: En versjon av denne teksten sto på trykk i Ny Tid 16.06.2006. Tegn et abonnement her. Opinions meningsmåling i fra mars 2006. Fremskrittspartiets utspill ’Norske barn først!’ Klassekampens redaktør skriver om Fremskrittspartiet, partiets vekst og nasjonalisme. Dagbladet-spaltist om 'elitenes forakt for folket.’ Slavoj Zizeks appell om at venstreradikale bør alliere seg med høyrepopulister. LSEs rapport om sosial mobilitet. Robert Taylor om Sveriges sosialdemokratiske modell [PDF]. Andel utenlandsfødte borgere i USA, Sverige og Norge.