contexploration

Hans Magnus Enzensberger skrev for en tid tilbake et essay om islamistiske terrorister hvor han lanserte teorien om at de var en gjeng nihilister og radikale tapere. Essayet er et rasende angrep på de som er villige til å drepe sivile for en abstrakt, apokalyptisk visjon. Men teksten er full av overdrivelser og billige poenger. I det siste nummeret av Morgenbladet kommenterer Bendik Wold dette essayet og påpeker hvordan Enzensberger patologiserer terroristene: Enzensberger foretar en aktiv innlesning av sine egne teorier inn i terroristenes handlinger. Wold har et godt poeng.

Samme uke som Wolds kommentar stod på trykk leste jeg om den nyeste teorien innen terrorisme-forskning: Det er eventyrlyst som får unge menn til å verve seg til terrornettverkene, i følge Magnus Ranstorp ved Senter for asymmetriske trussel- og terrorstudier, Stockholm. Andre forskere har presentert alternative teorier: Terroristene er fattige - eller de er ressurssterke. De er hjernevaskede - eller de handler på selvstendig initiativ. Hvordan skal vi finne ut hvem terroristene er og hva terroristene mener? For min egen del har jeg falt for en nær idiotsikker metode for å forstå terroristenes budskap: Å lytte til hva de sier.

Hva tror du får 19 menn til å kapre passasjerfly og styrte de inn i skyskrapere i håp om å drepe flest mulig amerikanere? Les Osama bin Ladens fatwa mot Amerika. Hva får en person til å verve seg til å bli selvmordbomber? Les et intervju med en av de. Hva slags mann var Muhammed Atta? Les hva han selv har skrevet. Hva var det som fikk Mohammad Sidique Khan til å massakrere 52 t-banepassasjerer i undergrunnen i London? Hør hans egen begrunnelse.

Det er interessant at det nettopp er Bendik Wold som advarer mot Enzensbergers essay. Det er nå ett år siden massakren i London. Den gang mente Bendik Wold at årsaken til Muhammad Sidiques Khans handlinger var å finne i det faktum at han kom fra et fattig område i Leeds og kun tjente rundt 200.000 kroner i året. Denne teorien står litt i kontrast til Khans egne ord, der han på sin skrytevideo kommer med en innstendig bønn til Allah om å belønne han med permanent opphold i paradis. Khan ønsket å hevne sine muslimske ”brødre og søstre.” (Det er interessant hvor mange brødre og søstre man får, bare man bekjenner seg til en religiøs ideologi. Men det er verdt å merke seg at denne familiefetisjeringen også innebærer at det er noen som ikke er Khans brødre og søstre, slik som hans medpassasjerer på t-banen i London den torsdagsmorgenen. Eller Wold og meg, for den saks skyld.)

Bendik Wolds patologisering av Khan er symptomatisk for en holdning som dessverre har slått rot i miljøet rundt Morgenbladet. Les dette sitatet fra redaktør Alf van der Hagen:

[Morgenbladet] tar avstand fra en politisk konservativ utlegning av religionene som sier at skomakeren skal bli ved sin lest. Vi vil forsvare religionene som inspirasjon til handling for et bedre liv, og som nødvendige påminnelser om historiske forbindelser, intellektuelle erkjennelser, fornemmelser av det hellige – og sosial samhørighet. Dette er langt fra noe ønske om en ny dogmatisk rettroenhet, men uttrykker skepsis til sekularismen som totalitær ideologi, og et forsvar for et større meningsmangfold, gjerne i tråd med det Helge Iberg i dagens avis kaller en agnostisk åpenhet.

Dette utgjør mer enn et forsvar for livssynsfriheten. Det utgjør et forsvar for religion som sådan. Legg merke til uttrykket ”sekularismen som totalitær ideologi”: Hva ligger i dette? Er det slik at de som ønsker en livssynsnøytral stat også ønsker å forby religiøsitet? Finnes det en hemmelig konspirasjon av sekulære som ønsker å frarane borgerne deres tro? Helge Iberg - som Alf van der Hagen her viser til - er en skribent som også målbærer en slik frykt. Iberg skrev i sin tid et essay i Morgenbladet hvor han mente at terroristene i al-Qaida representerte ”et revolusjonært potensial og en bred kulturell utfordring av moderne samfunn som råtner på grunn av et forkvaklet sammensurium av fornuft og fasjonabelt barbari.”

I forrige nummer av Morgenbladet ble det lansert en teori om at islamistenes kamp hadde mange likhetstrekk med arbeiderbevegelsens tidlige faser. Journalisten skrev:

Selv om det meste taler for at islamistene representerer en annen type bevegelse enn den vestlige arbeiderklassen en gang var, kan analogien mellom de to likevel bære frukter. I den forstand at vi bedre kan forstå dem.

Han kunne like gjerne ha skrevet: ”For at jeg skal forstå islamistene velger jeg å sammenlikne de med fremveksten av arbeiderbevegelsen.” Vel, forstår man Hamas bedre ved å lese om fremveksten av den norske arbeiderbevegelsen enn for eksempel ved å lese Hamas’ charter? Morgenbladet har på lederplass appellert om å ”Gi Hamas en sjanse”. Hamas-utenriksminister Mahmoud Zahar sa før valget i januar at dersom Hamas kom til makten skulle enhver borger i den fremtidige, islamske staten være forpliktet til å rette seg etter islamsk lov, sharia. Dette er i tråd med Hamas’ charter.

Andre palestinere er villige til å slåss med våpen for at islamistenes drøm ikke skal bli en realitet. Også i de palestinske områdene finnes det sekulære krefter, sosialistiske grupperinger og andre som er motstandere av drømmen om en sharia-stat. Den sosioøkonomiske situasjonen er lik for alle, selv om de ideologiske bevegelsene som vokser frem er ulike. Dette er en viktig presisering når man har å gjøre med bevegelser som er eksplisitt motstandere av Opplysningen og som bygger sitt ideologiske fundament på overtro. I en fortvilet situasjon for Europa i mellomkrigstiden, med massearbeidsløshet og sterke konflikter, valgte mange å slutte seg til ekstreme ideologier. Men det var også mange som engasjerte seg i demokratiske bevegelser og partier.

Morgenbladets holdning til slike problemstillinger uroer meg. Avisens redaktør og skribenter kan gjerne hevde at islamismen protesterer mot en manglende humanitet vårt samfunn. Men hva om man hadde sett en fremvekst av en kristen herrefolksbevegelse på Romerike som oppfordret til etnisk rensning av jøder og andre vantro, insisterte på at kvinner var underlagt mannen og fordømte kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn? Hva tror du Morgenbladet hadde skrevet om en slik bevegelse? Hadde man gitt slike religiøse fanatikere en klapp på skulderen og sagt: ”Jaja, dere minner jo litt om arbeiderbevegelsen, og dere protesterer tross alt mot sekularismen som totalitær ideologi?” Selvfølgelig ikke. Morgenbladet hadde målbæret en kraftig kritikk av en slik ideologi. Men når slike bevegelser viser sitt ansikt i andre deler av verden appellerer man til at de bør gis en sjanse.

Enda mer uhyggelig blir dette når man leser Morgenbladets reaksjon på vinterens karikaturstrid. Danske og norske ambassader i Syria og Libanon hadde blitt angrepet og satt i brann av demonstranter. Det ble utstedt dødstrusler mot skandinaviske tegnere, redaktører og journalister. En folkemengde i Maimana i Afghanistan overfalte leiren med norske fredsbevarende soldater med granater og maskingeværer. Morgenbladet skrev den gang på lederplass at reaksjonene på karikaturtegningene var "legitime, skulle man tro":

Det finnes beviselig et moment av sannhet i religionen, ettersom de religiøse idealene henviser til – og protesterer mot – den manglende humanitet i våre samfunn her og nå.

Men hva om du ser for deg følgende scenario: En gruppe egyptere holder en protest i Kairo hvor de tenner på det amerikanske flagget, filmer det, og publiserte filmsnuttene på egyptiske internettsider. Dette leder til voldelige demonstrasjoner i Washington D.C. hvor en mobb av sinte rednecks brenner den egyptiske ambassaden ned til grunnen og truer egyptiske borgere på livet. Hva tror du Morgenbladet da hadde skrevet på lederplass? Hadde de betegnet opptøyene i Washington D.C. som ”legitime”? Selvfølgelig ikke.

Da sitter man igjen med en versjon av det som palestineren Edward Said kalte "orientalisme." Det virker som om Morgenbladet setter andre kriterier for oppførsel hva gjelder mennesker i ikke-vestlige samfunn. Fint å la islamistene få prøve seg i Gaza og Vestbredden, bare de aldri får slå rot her. Voldelige demonstrasjoner, trusler om drap og rasering av utenlandske ambassader er en "legitim" reaksjon så lenge handlingene utføres av religiøse fanatikere i andre deler av verden, verre er det dersom amerikanere eller europeere hadde gjort det samme.

I den orientalistiske tankegangen er mennesker fra Østen irrasjonelle og primitive: Man kan ikke forvente at de deler de samme verdiene som mennesker i Europa og Amerika. Mens en løsrivelse fra religiøs indoktrinering og despoti var en forutsetning for fremveksten av vitenskap og bedrede levekår i Vesten, mener orientalistene at religion kan være et nyttig instrument for anti-imperialisme og sosial rettferdighet i ”muslimske land.” Dette er myter. I det øyeblikket du innser at mennesker i Midtøsten kjemper en heroisk kamp - i verste fall en kamp på liv og død - for den samme retten til å tenke og uttrykke seg fritt som du selv nyter godt av, kan du ikke lenger skygge unna et oppgjør med religion som overtro, undertrykkelse og urettferdighet satt i system.

VIDERE LESNING: Islamofobi og islamofili.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Sosialdemokratiet opererer med et sett av underliggende normer: Dette livet er alt du har; Du skal ikke tynges av dine forfedres synder; Du skal ha like muligheter som alle andre til å skape deg et godt liv; Samfunnet skal ikke favoriseres dine barn foran dine naboers barn, fordi dine barn ikke er din eiendom - slik du heller ikke var dine foreldres eiendom; Dersom du faller utenfor arbeidslivet eller blir syk, skal samfunnet sørge for din materielle velferd - på et kjølig, byråkratisk vis, ikke på en hyklersk, moralistisk måte; Vi skal ikke slå oss til ro med fattigdom og urettferdighet som et Guds mysterium; Rettferdighet og velstand må oppnås i dette livet, ikke i et illusorisk liv etter døden.

Sosialdemokratiets etikk minner med andre ord, og overraskende nok, om de fundamentale prinsippene for verdens mest kapitalistiske land, USA. Thomas Jefferson skrev idealet om sosial mobilitet inn i Uavhengighetserklæringen gjennom å gi the pursuit of happiness status som en fundamental, individuell rettighet. Han har også skrevet: «Vi anerkjenner at våre barn er født frie. Friheten er en gave fra naturen selv, og ikke en velsignelse som har blitt tildelt barna fra foreldrene. Barn er under vår omsorg som små, og har da behov for oss som voksne autoriteter - en myndighetsutøvelse for barnets beste alene. Men ettersom barnet aldri er foreldrenes eiendom, vil det som voksen være et selvstendig rettssubjekt, med fri råderett over egen kropp og avkastningen av ens eget arbeid.»

Sweden, the land of the free
«Den amerikanske drømmen» beskriver et samfunn hvor hver og én kan slå seg opp og skape en bedre fremtid for seg og sine. Kjernen i visjonen er like muligheter - og historisk sett har høy sosial mobilitet vært et bevis for at denne drømmen best kan realiseres i USA. Nå er imidlertid dette i ferd med å endre seg. University College London og London School of Economics publiserte for ikke lenge siden en undersøkelse om sosial mobilitet. Konklusjonen rommet en krass kritikk av den amerikanske samfunnsmodellen: «Retorikken som sier at USA er ’the land of opportunity’ er åpenbart misvisende.» I kjølvannet av dette fulgte en serie artikler i amerikanske og britiske aviser. New York Times trykket en egen føljetong om sosial mobilitet i Amerika.

Det er Skandinavia som topper statistikken over land med høyest grad av sosial mobilitet. Norge ble rangert som nummer én, Danmark nummer to, Sverige nummer tre. I dag er det de sosialistisk inspirerte skandinaviske samfunnene som lykkes best med å innfri «kapitalismens idealer» -- bedre enn selv de mest «nyliberalistiske» landene. Den skandinaviske felleskapstankegangen gir individet flere muligheter enn en alles kamp mot alle. Som den britiske journalisten Johann Hari skriver: «If you want the American dream - go to Sweden.»

Sosialdemokratiet spriter opp kapitalismen
I den angloamerikanske offentligheten har man fortrengt mulighetene som ligger i de sosialistiske idealene. I den skandinaviske offentligheten er problemet det motsatte: Man underslår ofte i hvilken grad samfunnets velstand er bygget på brutale markedsøkonomiske prioriteringer. For eksempel: Solidariske lønnsoppgjør mellom sentraliserte arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner styrker den makroøkonomiske effektiviteten ved at det høye lønnsnivået favoriserer bedrifter med gode resultater. Samtidig blir ansatte med lønn over gjennomsnittet holdt igjen. Resultatet blir en lønnssammenpressing som både reduserer sosiale forskjeller og kanaliserer arbeidskraft, kapital og nyskapning til de næringene som til enhver tid er de mest profittskapende. Nedlegging av en fabrikk kan oppleves som brutal, men etableringen av den var også brutal. Industrialisering og kapitalisme får dramatiske konsekvenser: Naturen kan påføres uopprettelige skader. Sosiale institusjoner blir utfordret som følge av urbanisering og fremveksten av nye yrkesgrupper. Man kan ikke se oppbyggingen av den fellesskapsbaserte velferdsstaten løsrevet fra høyrisikokapitalismen.

I dagens skandinaviske samfunn kommer slike vekselvirkninger nye grupper av befolkningen til gode, og den rå kraften i sosialdemokratiet fortsetter å utfordre etablerte kulturer og institusjoner. Sosialdemokratiets utjevningspolitikk utkonkurrerte i etterkrigstiden Kirkens almisser - og dermed ble propagandagrepet som koblet veldedighet med indoktrinering avskjært. Fortsatt mister familie og tradisjon makt over enkeltindividet. For eksempel gjør den skandinaviske modellen det lettere for barn av innvandrere å forkaste patriarkalske tradisjoner og religiøse tvangstrøyer - dersom de selv skulle ønske det. Muliggjøringen av hver enkelts frie utvikling er en forutsetning for alles frie utvikling, som det heter i Det kommunistiske manifest. Dette aspektet ved sosialdemokratiet gjør det godt rustet til å håndtere migrasjon og internasjonalisering. Sverige har i dag en større innvandrerbefolkning enn USA: 12,4 prosent mot 11,8 prosent. 6,0 prosent av svenske statsborgere er utenlandsfødte. I USA er tallet utenlandsfødte statsborgere 4,6 prosent - det samme som i Norge.

Hva er galt med Thomas Frank?
Hvordan skal man tolke de høyrepopulistiske strømningene i USA og Europa? Høyrepopulismen hyller økonomisk liberalisme - innenfor landets grenser, riktignok. Høyrepopulistene utnytter nasjonal sjåvinisme, protesterer mot at arbeidsplasser flyttes ut av landet som en følge av globaliseringen, og er fiendtlig innstilt til innvandring. Filosofen Slavoj Zizek og forfatteren Thomas Frank har satt fokus på disse strømningene. I boken What’s the Matter with Kansas? hevder Thomas Frank at Amerikas underklasse har blitt lurt til å stemme republikansk fordi Republikanerne kaprer den offentlige samtalen. Velgerne tvinges til å ta stilling til verdispørsmål i stedet for å debattere utbyttingen av amerikanske arbeidere.

Thomas Frank ønsker seg et mer sosialt rettferdig amerikansk samfunn. Jeg deler hans ønske, men om man kjøper Franks teori, vil man mislykkes i kampen mot høyrepopulismen. Det finnes jo andre grupper som tilsynelatende stemmer i strid med egeninteressen: I det verste rikmannsstrøket på Manhattan - Central Park West - støtter man i overveiende grad Demokratene, og det på tross av at Demokratene vil øke skattene og tvinge de rike til å yte mer til fellesskapet. Vet heller ikke disse velgerne sitt eget beste? Hva om velgere i Kansas stemmer republikansk fordi de tror at Republikanerne på sikt vil generere den sterkeste verdiskapningen?

Republikanerne ønsker et system der enkeltindividene må slåss hardt for å jobbe seg «opp og frem», men hvor man også har muligheten til å bli styrtrik. (I den første valgkampdebatten mellom presidentkandidatene i 2004 benyttet republikanernes kandidat George W. Bush uttrykkene «hard» og «hard work» til sammen 21 ganger. John Kerry gjorde det kun ved to anledninger.) Da orkanen Katarina raserte Gulf-kysten skrev europeiske kommentatorer at naturkatastrofen hadde eksponert den strukturelle urettferdigheten i det amerikanske samfunnet. Det var ingen som påpekte at 67 prosent av borgerne i Louisiana faktisk stemte republikansk ved presidentvalget året før.

Finnes her høyrepopulisme skyldes det svik?
Påstanden om at høyrepopulistenes fremgang skyldes elitenes svik, finner man også i Norge. I tråd med Thomas Frank påstår skribenter i miljøene rundt Klassekampen, Attac og Morgenbladet at debattene om religion, nasjonalisme og enkeltindividets frihet bidrar til å tilsløre den underliggende, materielle urettferdigheten i det norske kapitalistiske samfunnet. Ifølge en slik retorikk står «elitene» mot «folk flest»: Vanlige folks problemer har blitt «ofret på nyliberalismens alter», og de store massene av slitere som «undertrykkes av nyliberalismen», har blitt narret inn i Fremskrittspartiets armer.

Analysen er problematisk. For det første kan norske arbeidere ha andre motiver enn solidaritet når de går til stemmeurnene. Norske arbeidere kan faktisk også ønske seg lavere skatter og billigere bensin. I motsetning til i USA, består arbeiderklassen i Norge av forholdsvis solide lønnsmottakere. Gjennomsnittslønnen for norske industriarbeidere er 340.000 kroner. (Verken venstreradikale journalister eller «elitene» av saksbehandlere og offentlige tjenestemenn i byråkratiet tjener særlig mye mer enn dette.) For det andre er Fremskrittspartiets høyrepopulisme knyttet til en mosegrodd nasjonal sjåvinisme. Hvordan skal man for eksempel tolke vårens FrP-utspill om at alle norske barn må få gratis pneumokokkvaksine før man bruker én krone på FNs vaksineprogram - et internasjonalt program som redder to millioner barn årlig? En undersøkelse fra Opinion i april 2006 viste at fremskrittspartivelgerne mener innvandringspolitikk er den viktigste grunnen til å stemme på partiet.

Thomas Franks forklaringsmodell skaper en skinndebatt hvor man verken anerkjenner eller argumenterer imot standpunktene til ens politiske motstandere. I stedet anklages Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og «elitene» for å være ansvarlige for høyrepopulismens økte oppslutning. Men vitner ikke denne anklagen om at man faktisk bortforklarer velgernes partipreferanser, og samtidig etterlyser større politisk formynderskap? Hvem er det som er elitistiske her?

Slipp sosialdemokratiet fri fra nasjonalstaten!
Europeisk høyrepopulisme utfordrer sosialdemokratiet ved å spille på egoisme og nasjonal sjåvinisme. Venstreradikalerne forfekter på sin side en snever klassekamp kombinert med å «slå ring om» nasjonalstaten. Klassekampens redaktør anbefalte like godt leserne å stemme Senterpartiet i stortingsvalget høsten 2005. Redaktøren skrev også at han er såre fornøyd med 1814-Grunnlovens formulering om at «Kongeriget Norge er et frit, selvstendig, udeleligt og uavhændeligt Rige». Nasjonalstaten skal være et bolverk mot den «imperialistiske» kapitalismen som ledes an av «verdens farligste stat», USA. Redaktøren skriver: «Hvis venstresida kaster det norske flagget i veikanten, er det nok av andre politiske krefter som vil plukke det opp igjen.»

Dersom man advarer mot å kaste det norske flagget i veikanten og slår seg til ro med en grunnlov som fremstiller Norge som et vakuumpakket territorium med all suverenitet intakt, blir det vanskelig å se verdien av et europeisk arbeidsmarked eller et europeisk demokrati.

Burde vi ikke i stedet se radikalernes fortvilelse over utviklingen som et vårtegn? Europa gjennomgår en transformasjon. Globaliseringen pulveriserer klassebevisstheten og nasjonsfetisjismen. Migrasjon endrer hele nabolag - både i Barcelona og i Oslo. Den skandinaviske modellen viser at dette kan skje parallelt med en rekke samfunnsendringer til gunst for individet: Den sosiale mobiliteten øker, rettsvernet styrkes, grensene åpnes, menneskerettighetene føres inn i nasjonal lovgiving. For første gang i historien vokser det frem spirer til et overnasjonalt, europeisk demokrati. Den eksplosive fusjonen mellom kapitalisme og sosialisme er kulturradikal, den er kosmopolitisk, den løsriver spørsmålet om demokrati i fra nasjonalstatenes domene.

Migrasjon er sosialdemokratiets lakmustest
Innvandring er én av sosialdemokratiets viktigste utfordringer. Tilflytterne er ikke lenger flyktninger med giftpiler i nakken som så vidt er i stand til å slepe seg over landegrensen: De nordiske sosialdemokratier tiltrekker seg også karrierejegere og andre som drømmer om å skape seg et bedre liv. Migrasjon burde innebære en nullstilling. Hvem du var der du kom fra spiller liten rolle. Man befinner seg i et fremmed land, man omgås ukjente mennesker, verden er glødende - det er et nytt liv. Slik sett er den nye borgeren nesten som et nyfødt barn.

Vi er tilbake der vi startet. I andre samfunn, hvor arv, familie og tradisjoner er sterkere innprentet i samfunnsstrukturen, vil ditt livsløp være satt lenge før du blir født. Er du sønn av en embetsmann forventer omgivelsene at du skal sendes på samme kostskole og universitet som din far. Er du datter av en syerske skal du bli din mors lærling. Er du født inn i en kaste - eller en klasse - er det forutbestemt hvilket sosialt sjikt du tilhører. I slike samfunn vil det nye mennesket være begrenset av formuen - og flaksen - til tidligere generasjoner. Den nullstilling som sosialdemokratiet tilbyr utgjør et radikalt brudd med denne nedskrivningen av menneskets potensial.

Igjen er parallellen til kapitalismens høyborg mer nærliggende enn man tror. Thomas Jefferson gjentok til det kjedsommelige at jorden tilhørte de levende, ikke de døde. Han hadde forakt for sneversynte prester og jurister som mente at arven fra tidligere generasjoner skulle binde nålevende mennesker. Statens oppgave var å legge til rette for enkeltmenneskets utvikling, ikke å anse befolkningen som statens eller fortidige dogmers tjenere. De nordiske sosialdemokratiene har nærmet seg et ideal om nullstilling. Kan sosialdemokratiets etikk bli de skandinaviske samfunnenes beskjedne bidrag til en globalisert verden?

LENKER: En versjon av denne teksten sto på trykk i Ny Tid 16.06.2006. Tegn et abonnement her. Opinions meningsmåling i fra mars 2006. Fremskrittspartiets utspill ’Norske barn først!’ Klassekampens redaktør skriver om Fremskrittspartiet, partiets vekst og nasjonalisme. Dagbladet-spaltist om 'elitenes forakt for folket.’ Slavoj Zizeks appell om at venstreradikale bør alliere seg med høyrepopulister. LSEs rapport om sosial mobilitet. Robert Taylor om Sveriges sosialdemokratiske modell [PDF]. Andel utenlandsfødte borgere i USA, Sverige og Norge.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Da venstreradikalere i Oslo gikk i kjønnssegregert demonstrasjonstog mot karikaturtegningene av den såkalte profeten, var det flere som bar plakater hvor det stod: ”Stopp krigen! Stopp den rasistiske hetsen!” Karikaturtegningene i fra Jyllands Posten ble med andre ord sett på som et ledd i en rasistisk krig mot islam – en krig som også utkjempes av amerikanske styrker på bakken i Irak. Naturligvis vil både redaktøren av Jyllands Posten og amerikanerne protestere mot slike beskyldninger. Jyllands Posten og Bush-administrasjonen har ikke kommet med rasistiske ytringer. De har heller aldri tatt til ordet for en krig mot islam.

Men dersom en samfunnsdebattant er av den oppfatning at intervensjonen i Irak utgjør en krig mot islam eller krig mot muslimer, står han eller hun naturligvis fritt til å hevde det. Alle som ønsker å undersøke gyldigheten av slike utsagn vil raskt kunne gjøre det på egen hånd. Verre er det dersom man bedriver sitatfusk for å legge slike holdninger i munnen på ens politiske motstandere.

I en kommentarartikkel i Klassekampen forrige uke skrev redaktør Bjørgulv Braanen om The Euston Manifesto. (Manifestet kan leses på eustonmanifesto.org.) Det korte dokumentet med opprinnelse i London er et opprop for en ny kurs for den internasjonale venstresiden i etterkant av de siste års politiske omveltninger. Manifestet er skrevet av en gruppe britiske bloggere, journalister og akademikere på venstresiden. Forfatterne var både tilhengere og motstandere av Irak-intervensjonen.

I manifestet legges det ikke skjul på forfatternes indre uenighet om berettigelsen av den amerikansk-ledede intervensjonen. Det man imidlertid har blitt enige om er at man ”anerkjenner at Baathist-regimet fall utgjør en frigjøring av det irakiske folket.” (Engelsk: “we recognize its overthrow as a liberation of the Iraqi people.”) I manifestets Del C slår man samtidig fast at man i dag etterlyser solidaritet med det spirende irakiske demokratiet.

Ikke med ett ord skrives det at man støtter evig tilstedeværelse av amerikanske soldater i Irak. Selvfølgelig tar ikke manifestet heller stilling til islam som religion, men sier enkelt og greit at ”terrorisme inspirert av islamistisk teologi” må bekjempes, "slik som all terrorisme." Forfatterne skriver at kampen mot terrorisme ikke berettiger sjikanering av muslimer: ”This does not justify prejudice against Muslims, who are its main victims, and amongst whom are to be found some of its most courageous opponents.”

Redaktøren av Klassekampen, derimot, påstår følgende:

I oppropet heter at i stedet for "picking through the rubble of the arguments over intervention", så er venstresidas oppgave "å hjelpe, ikke motarbeide den amerikanske okkupasjonen av Irak".

Når man leser dette tror man naturligvis at det står i Euston-manifestet at man ønsker ”å hjelpe, ikke motarbeide den amerikanske okkupasjonen av Irak.” Men dette står ikke noe steder i manifestet. Det er sitatfusk fra Bjørgulv Braanens side. Ordet ”okkupasjonen” blir ikke benyttet i det hele tatt i forhold til Irak.

Bjørgulv Braanen skriver også:

Det fundamentalt nye er at manifestet langt på vei overtar Bush-regimets og de nykonservatives politiske dagsorden: Kampen mot islam og islamisme (eller islamofascisme som det heter) som det store overordnete spørsmålet i vår tid, et spørsmål som kan sammenlignes med kampen mot fascismen på 1930-tallet.

Det står ingen ting om en slik dagsorden i manifestet. Hva skriver manifestet om islam? Ingen ting, selvsagt. Dette er noe Braanen selv har funnet på.

Vi lever i en tid hvor høyrepopulistene forsøker å bygge opp et falskt fiendebilde av islam ved å fordreie utsagn og sitater. På den andre siden har man de som på venstresiden gjør sitt ytterste for å demonisere USA som en imperialistisk stormakt i Israel-lobbyens hender på jakt etter muslimer å krige mot. Tidligere har Bjørgulv Braanen sluttet seg til Slavoj Zizeks appell om at venstreradikalerne burde alliere seg med høyrepopulistene.

Lei av den trauste, gamle høyrepopulismen? Hvorfor ikke prøve Bjørgulv Braanens venstrepopulisme?

OPPDATERING 17.04.2008: Bjørgulv Braanen jukser igjen.

Posted by contexploration at 07:00 AM | Permalink

I etterkant av granskningen av Utlendingsdirektoratet har fokus blitt fjernet fra rapportens innhold. Fremskrittspartiets parlamentariske leder Carl I. Hagen har sagt at han mener direktøren av UDI burde ha vært norsk statsborger. Mange har kritisert han for å komme med fremmedfiendtlige uttalelser på grensen til rasisme. Problemet er at kritikken av Hagen minner mistenkelig om den form for populisme som FrP selv har gjort til sitt varemerke. Dersom man drar politisk debatt inn på den populistiske arenaen - dersom man gjør politikk til et spill der det eneste som teller er å være mest mulig populær - vil de mest inkonsekvente og useriøse politikerne alltid vinne. Det vil bli umulig å foreta reelle politiske løft for å endre samfunnet. Politikken vil miste sitt innhold.

I intervjuet med TV2 kommer det frem at Hagen misforstår Grunnlovens § 92 (se intervjuet gratis her, det varer i 8 minutter). Grunnlovens § 92 sier at de som regjeringen velger å utnevne til embetsmenn er nødt til å være norske statsborgere. Direktør i Utlendingsdirektoratet er ikke en embetsmannsstilling. Man kan selvfølgelig sette dette Hagen-intervjuet sammen med andre sitater i fra samme sak. Til VG sa han: ”Det skulle ta seg ut om vi hadde satt sammen en ledergruppe i UDI bestående av en pakistaner, en marokkaner, en ghaneser og en fra Sri Lanka.” Denne konkrete uttalelsen skaper et inntrykk av at Hagen kun advarer mot mørkhudede ledere i statsforvaltningen, men i et annet sitat kommer det frem at han sikter til "utlendinger": Hagen spurte utenriksministeren om han mente at Norge kunne ha en ”pakistansk utenriksminister og en russisk forsvarssjef”. I det siste sitatet er den naturlige tolkningen at Hagen mener det samme som Grunnloven selv: Etter Grunnlovens § 12 stilles det krav om at alle i regjeringen må være norske statsborgere.

Når det gjelder denne saken, og hva Carl I. Hagen har sagt i ulike intervjuer, kan man slå fast at ja, han sådde tvil om Manuela Ramin-Osmundsens lojalitet på bakgrunn av hun var fransk statsborger, ikke norsk. Men han sådde ikke tvil om hennes kvalifikasjoner på bakgrunn av hennes hudfarge. Carl I. Hagen mener åpenbart at direktøren av Utlendingsdirektoratet burde ha vært en embetsmannsstilling, en stilling som krevde norsk statsborgerskap. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre sa at Hagens utsagn var ”fremmedfiendtlighet og grenset mot rasisme” var det misvisende. Enda verre var det med stortingsrepresentant Afshan Rafiq som sa at ”dette viser at Carl I. Hagen aldri kan bli fri for rasisme.” Dagsavisen hadde også en urettferdig lederartikkel om dette i dag, tirsdag 6.6.

Når man kaster seg over Hagen på feilaktig grunnlag tjener det mot sin hensikt. Det er mange andre utspill fra Fremskrittspartiet som åpenbart er fremmedfiendtlige og populistiske – mange av disse har passert uten kommentar. For eksempel hadde Fremskrittspartiet et medieutspill i april – ”Norske barn først!” – der man på kynisk vis konstruerte en motsetning mellom det å vaksinere norske barn og det å støtte det internasjonale vaksinasjonsprogrammet. Ingen reagerte.

LENKE: Videre lesning: Hvordan å være internasjonalist. Den politiske offentligheten trenger "sikre soner" fri for populisme. En utmerket strategi for å ta tilbake det politiske språket presenteres i denne lederartikkelen skrevet av Lena Lindgren.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Dersom man anser seg selv som internasjonalist og demokrat er man nødt til å foreta kompromisser. Man må balansere ens idealisme og realisme. Forestill deg følgende: Dersom man skulle ta flyet fra Oslo til Trondheim og på Værnes flyplass bli møtt av krav om å fremvise gyldige identifikasjonspapirer som viste at man kan ha lovlig opphold i Trondheim, hadde man naturligvis blitt forbauset. Slik hadde det også vært dersom man fikk vite at man ikke hadde rett til å søke jobber i Midt-Norge bare fordi man var født i Oslo. Dersom Trondheim hadde hatt et eget ”Trondheimsdirektorat” som ikke-trønderske borgere var nødt til å søke for ”innreisetillatelse” for å arbeide (eller ”tillatelse til gjenforening” for at du skulle få leve sammen med din lekre, trønderske partner) hadde du blitt forbannet over en slik form for byråkratisk rigiditeten. ”Hva slags type sneversynt og forknytt mentalitet er det som hersker i Trondheim?” hadde du tenkt.

I dag er det å flytte fra Oslo til Trondheim - eller omvendt - uproblematisk. Man har de samme rettigheter og plikter overfor samfunnet enten man bor på det ene eller det andre stedet. Og når det gjelder næringsliv er situasjonen parallell: Dersom man starter opp et foretak i Tromsø (lovig registrert og med oppfylling av skatte- og momspliktene) skulle det ikke være noe i veien for at du ikke fikk solgt dine produkter og tjenester i Bergen eller Lillesand. Hele Norge er en funksjonell rettighetssone - både for mennesker, varer og tjenester. Norske borgere kan i stor grad bestemme hvordan samfunnet skal se ut gjennom frie valg, men flertallets makt er likevel begrenset av de fundamentale, individuelle menneskerettighetene – slik vi bl.a. ser de nedfelt i Grunnloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs menneskerettigheterklæring. Det er dette vi kaller et liberalt demokrati med fungerende rettsstat.

Det burde være selvsagt at man kan reise fritt i Europa og ta arbeid, forelske seg og kanskje slå seg ned for godt der man måtte ønske – slik man kan innad i Norge i dag. Du har menneskerettigheter også dersom du skulle flytte til Milano eller Barcelona for å ta deg en jobb der i en periode. Du bør ha alle rettigheter som et individ har krav på i en rettsstat. Og om du skulle ønske å delta i lokalpolitikken i disse byene burde du både ha anledning til å stemme og til å stille til valg. (Men hvis uttrykket ”hver mann én stemme” skal ha mening ville du ikke da samtidig kunne stemme i norske lokalvalg. Doble politiske identiteter kan man ikke ha uten at det blir kaos. På samme vis burde man ikke kunne inneha statsborgerskap i to europeiske stater på samme tid.) I Norge kan utenlandske borgere stemme ved kommune- og fylkestingsvalg forutsatt at man har vært bosatt i landet i tre år .

Europa utvikler seg til en rettighetssone hvor rettigheter og plikter i det europeiske samfunnet er felles – uavhengig av hvor du lever. Europa bør derfor også ha et felles overnasjonalt demokrati i tillegg til nasjonalstatenes demokrati slik at de få avgjørelsene som gjelder hele fellesskapet tas av europeiske politikere valgt direkte av borgerne. I dag ser vi at medlemskap i denne rettighetssonen er attraktivt. For eksempel er Tyrkia på vei mot fullt medlemskap i Den europeiske union. Dette skjer ved at Tyrkia må innføre rettferdige valgordninger, sikre rettvern for sine borgere, avskaffe dødsstraff og tortur, anerkjenne folkemordet av armenerne i historieundervisningen og si seg villig til å bøye seg for unionens flertallsavgjørelser på saksområdene med overnasjonalitet (i de sakene hvor Tyrkia vil være i mindretall). Man håper at et tyrkisk medlemskap i unionen vil bedre økonomien og levestandarden i Tyrkia. En slik utvikling vil også komme Europa som helhet til gode.

(Disse opptakskravene er kjent som Københavnskriteriene. Kravene er såpass strenge at de hadde ekskludert andre stater som de fleste av oss anser som både demokratiske og moderne, slik som for eksempel USA: en stat som holder på dødsstraff, har et tvilsomt forhold til bruk av tortur ved at man utleverer terrormistenkte til autoritære stater i Midtøsten og som sannsynligvis aldri vil være villig til å avgi suverenitet til en overnasjonal allianse av liberale demokratier. Norge hadde også fått problemer med opptak på grunn av valgloven, en absurd ordning hvor man veier stemmerett på bakgrunn av fylkets areal. Ved stortingsvalget i 2005 telte en stemme avlagt i Vestfold halvparten av det en stemme avlagt i Finnmark gjorde, jfr valgloven § 11-2. Viddene i Finnmark fryder seg sikkert over den store innflytelsen de har på Stortinget.)

Da Schengen-avtalen kom på plass tok flere europeiske land et viktig steg i retning av å etablere et åpent Europa. I takt med utviklingen av avtaler om fri bevegelse av personer i Europa har det norske Utlendingsdirektoratet i mindre og mindre grad beskjeftiget seg med saker i fra Schengen-stater. På sikt vil kanskje alle stater i Europa være en del av Den europeiske union. Om noen tiår jobber ikke de nasjonale utlendingsdirektoratene med europeiske saker i det hele tatt.

Men hvorfor stanse resonnementet her? Demokrati i vår del av verden utvikler seg sakte - fra lokalt til nasjonalt til overnasjonalt nivå. På sikt vil man også kunne se fremveksten av et tynt, globalt demokratisk nivå – en global union mellom liberale demokratier som respekterer menneskerettighetene og hvor overnasjonale beslutningene blir tatt av en folkevalgt verdensforsamling.

Det er en lang vei dit, og i mellomtiden må internasjonalister ta stilling til de små, konkrete utfordringene som ligger foran oss. For Norges del er noen av spørsmålene: Bør Norge søke fullt medlemskap i Den europeiske union? Hvordan sikrer man en rettferdig utlendingsforvaltning for mennesker som søker seg til Norge i fra land utenfor vår europeiske rettighetssone? Bør man underkaste seg flertallsavgjørelser i FN, en organisasjon hvor en tredjedel av medlemslandene ikke er demokratier og hvor ingen av representantene i generalforsamlingen er folkevalgte? Som på så mange andre områder vil man handle riktig i de små spørsmålene dersom man tenker riktig i de store.

LENKE: Les mer om Utlendingsdirektoratet her.

Posted by contexploration at 10:39 PM | Permalink