Språk har fortsatt noe å si
Det er 150 år siden Sigmund Freud ble født. I den forbindelse ble det i Gamle Festsal på Universitetet i Oslo avholdt en åpent seminar i regi av Norsk psykoanalytisk forening 6. mai. Fire ulike foredrag gjorde forsøk på å beskrive psykoanalysens nytte og begrensninger i behandling av psykiske lidelser og innen forskning. Det var overraskende mange tilhørere som hadde møtt opp, det er sjelden at til og med galleriene i Gamle Festsal fylles opp på en lørdag formiddag klokken ti.
Professor og psykoanalytiker Siri Gullestad snakket om psykoanalysens funksjon i relasjonsorientert karakteranalyse, hvor utvikling av klientens selvinnsikt er avgjørende. Professor Per Vaglum holdt en informativ gjennomgang av hvordan psykoanalysens narsissisme-diagnose fortsatt benyttes i behandling av rusmisbrukere. Professor Harriet Bjerrum Nielsens tema var feminisme og psykoanalyse. Professor og litteraturteoretiker Otto Hageberg bidro med et foredrag om hvordan han etter hvert tok i bruk psykoanalysens innsikter i sine tekststudier, og nevnte særlig sine analyser av Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land og Olav Duuns forfatterskap.
Kognitiv terapi i kombinasjon med antidepressiva er i dag det som ofte blir foretrukket i behandling av enkle, psykiske lidelser. Noe av dette skyldes utviklingen i USA, hvor forsikringsselskaper ikke sier seg villig til å finansiere langvarige behandlingsformer som forsøker å komme til røttene av klientenes psykiske tilstand. Psykoanalytisk behandling er en kostnadskrevende behandlingsform – analysen bør bestå av ukentlige samtaler med terapeut i minst to år. Amerikanerne har naturligvis funnet ut at det er mer effektivt å ta utgangspunkt i folks tilstand i dag, og deretter ta små steg i retning av å mestre de mest umiddelbare utfordringene i vedkommendes liv. Ingen ting er bedre enn at et menneske raskest mulig kommer seg på bena og fungerer normalt… eller?
Personlig har jeg verken erfaring med terapi eller antidepressiva, men jeg har satt pris på å lese Sigmund Freuds bøker. Etter beste evne har jeg brukt Freud som inspirasjon i min egen skriving. Når det gjelder Freuds detaljerte – og til dels fullstendig avsindige – teorier om psykens arkitektur har jeg lest tekstene slik jeg har lest andre mytologiske tekster - som skjønnlitteratur.
Bøker og artikler med kritikk av psykoanalysen kan innholde svært bitre angrep på Freud som person, slik som en del av Frederick Crews artikler i New York Review of Books. Noen av påstandene til Freud-kritikerne er det heller ikke mulig for meg å godta. I artikkelsamlingen Unauthorized Freud
Freud skrev også kulturteoretiske tekster. (De beste av disse essayene er samlet i bind 11
”I samme sekund som Paulus nedfelte universell kjærlighet mellom mennesker som selve fundamentet for sin kristne sekt, ble ekstrem intoleranse overfor alle andre utenfor dette kristne fellesskapet den uunngåelige følgen.”
Det er få som skriver bedre om religiøs indoktrinering og førerdyrkelse enn Freud.
Freud har også mye å tilføre undersøkelser av menneskets destruktive sider. En bok jeg setter høyt i den forbindelse er Fra hermeneutikk til psykoanalyse av Arne Johan Vetlesen og Erik Stänicke. Den fabulerende romanen Freud's Megalomania
Ligger det et håp for mennesket bak Freuds pessimistiske innsikter? I dag kan det synes som om håpet ligger i språkets muligheter - i ord og kommunikasjon. Det virker unektelig mystisk at psykoanalysen skal kunne akselerere den ønskede utviklingen til klientens personlighet bare ved hjelp av ord alene, slik Siri Gullestad hevdet i sitt foredrag. Likevel mener moderne psykoanalytikere at det er nettopp det som skjer. Selvinnsikt forbedrer helsen til psyken. Det er som om psyken skulle ha en latent higen etter å forstå seg selv og ens egen deltakelse i verden, et ønske om å forsone seg med seg selv. Et urealistisk selvbilde skaper forstyrrelser – et mer virkelighetsnært bilde av ens egen personlighet bidrar til følelsesmessig modning. Psykoanalysen er en språkprosess som "virker" jo mer presist språket utvikler seg til å bli. Terapien fungerer i den grad det språklige bildet av selvet kommer samspill med sannheten om klienten – den "indre" form for sannhet, den som kan forstås og gir mening for vedkommende selv.
Kritikerne av psykoanalysen forkaster teorien om underbevisstheten og sverger til kognitiv terapi og farmasøytisk behandling. Det finnes ikke noe fast "selv" som det er mulig å studere, hevder de. Bevisstheten er det den er, enkelt og greit. Bevisstheten er ikke "toppen av isfjellet." Det er ingen skjult undertekst. Selverkjennelse er umulig.
Jeg håper jeg ikke bløffer meg selv når jeg skriver at Freud fortsatt kan ha noe å lære oss.
