Ikke én krone til Hamas!
Etter et møte med Abd El Aziz Shahen, minister i Yassir Arafats Fateh-regjering, ble vi invitert på middag hjemme hos medlemmer av ungdomsorganisasjonen til Fateh. Året var 1996. Vi var fem ungdommer fra Norge på besøk hos Fateh i Gaza for å starte et samarbeid mellom ungdomsorganisasjoner i regionen. Prosjektet var delfinansiert av Utenriksdepartementet. Vi hadde hatt møter med palestinske politikere, borgermesteren i Gaza by, den palestinske kvinnebevegelsen og Suha Arafat. Innad i Fateh og PLO hersket det et mangfold av synspunkter om veien fremover. Noen politikere var pragmatiske og vurderte mulighetene for en inkluderende føderalstat av jøder og muslimer hvor palestinerne la fra seg kravet om egen stat i bytte mot at Israel forlot sionismen for godt og etablerte borgerskap uavhengig av religion. Andre ville ha en tostatsløsning med palestinsk kontroll over Vestbredden og Gaza, slik Oslo-avtalen la opp til. En slik palestinsk stat skulle da få en egen motorvei mellom de palestinske områdene, egen flyplass og åpen grense mot Egypt. Så var det en gruppe bastante PLO-veteraner som krevde Jerusalem som hovedstad for den fremtidige palestinske staten, noe som på den tiden ble oppfattet som et kontroversielt syn.
Minister Shahen var en av disse gamlegutta ("tunisierne"), en karismatisk hissigpropp som forsøkte etter beste evne å fortrylle europeiske ungdomspolitikere med innøvde triks. (Midt i et møte på hans kontor gikk han bort til en av nordmennene i reisefølget, rev kameraet fra han og satte seg tilbake bak skrivebordet. Det ble stille i rommet. Tolken forklarte: ”He says to you: Now look. I stole your camera. What are you going to do about it?” Hvorpå han etter en lang, pinlig stillhet leverte kameraet tilbake og fikk tolken til å forklare at det kanskje var tøft å bli frastjålet et kamera rett foran ansiktet ditt, men det var desto mer ydmykende å bli fordrevet fra hus og jord - slik palestinerne hadde blitt ranet av sionistene…)
Senere, rundt midnatt i en blokk i Gaza, mens vi ventet på å sette i gang med middagen, var det også andre ungdommer – rettelse: unge menn – til stede. Én av de som stakk innom var en velkledd mann i tredveårene. Han hadde kort, trimmet skjegg, snakket flytende engelsk, var belest og hadde klare oppfatninger om fredsprosessen. Han kom i fra Hamas. Han startet samtalen med meg med å snakke om Sverige, som han hadde besøkt. Han spurte meg deretter om jeg hadde kjæreste. Jo, det hadde jeg vel. Han var interessert i å vite om hun hadde hatt andre partnere før hun ble sammen med meg. Jeg svarte etter beste evne. Han ristet på hodet. Han kunne ikke forstå hvordan jeg kunne være sammen med en slik besudlet kvinne. (Jeg forsøkte å fortelle han at jeg ikke var helt dydig selv.)
Videre gikk han over til å forklare hvorfor det var så viktig for Hamas å drepe sivile jøder gjennom selvmordsaksjoner. ”Du vet, det er annerledes i land hvor regjeringen er valgt av folket, slik som i Israel, fordi der har faktisk befolkningen et ansvar for sine ledere. Man kan hevde at borgerne i et diktatur er mer uskyldige. I et diktatur har de jo ikke noe valg, de undertrykte. Men alle jødene er ansvarlig for okkupasjonen.” Med andre ord var det helt greit å sprenge busspassasjerer i Tel Aviv i lufta. ”De får som fortjent,” mente han. Da jeg spurte han om hva han syntes om fredsprosessen, svarte han at det ikke var noen å ha en fredsprosess med, fordi Israel hadde jo ingen rett til å eksistere. Videre kunne han fortelle at når Hamas fikk makten (noe han var helt overbevist om ville skje - et urealistisk scenario i 1996) skulle de fjerne Israel fra kartet. Jeg spurte hva de hadde tenkt å gjøre med jødene. ”De ber vi om å flytte.” Og hva om de ikke er interessert i å flytte? ”Da kaster vi jødene på sjøen,” sa han og fniste.
Man kan alltids ta slike utsagn som en spøk. Men jeg aksepterer ikke antisemittisme eller rasistiske kommentarer fra mine beste venner, så hvorfor skal jeg akseptere det når det kommer ifra en vilt fremmed? Etter det palestinske valget i januar i år er situasjonen dessverre slik at den Holocaust-tilhengeren jeg snakket med i Gaza nå tilhører det palestinske regjeringspartiet.
Det har aldri på noe som helst tidspunkt vært skjebnebestemt at palestinerne var nødt til å velge inn et flertall av islamister som sine folkevalgte. Andre palestinske partier og lister, slik som Mustafa Barghoutis sekulære parti, kunne også tilby ett ”ikke-korrumpert” alternativ til Fateh. Det stod heller ikke skrevet i stjernene at da den norske forskningsorganisasjonen FAFO spurte palestinerne hva de syntes om terrorisme, svarer 65% av de spurte at terroraksjoner mot sivile borgere i USA og Europa var helt OK. Palestinere, som alle andre, kan tenke selvstendig og ta ansvar for sine valg. (Skulle man i dag ha tatt i bruk logikken som Hamas-aktivisten i Gaza anvendte overfor meg for å forsvare drap av sivile, ville ikke det internasjonale samfunnet ha kunnet gi noe som helst bistand til palestinerne ettersom de hadde vært "kollektivt ansvarlige" for selvmordsaksjonene som Hamas-regjeringen forsvarer.) Min egen opplevelse av å snakke med ulike aktører i Gaza overbeviste meg om at mange palestinere - kanskje særlig kvinner - var oppgitt over både korrupsjon og islamisme. Hamas kommer aldri til å bli et synonym for Palestina.
I dag går fire femdeler av norsk bistand til den palestinske befolkningen utenom selvstyremyndighetene. Mesteparten av de 57 millioner dollar som Norge gir hvert år kanaliseres via internasjonale bistandsorganisasjoner, FN, samt sivile institusjoner i Gaza og Vestbredden. Valget i januar 2006 resulterte i at Norge holdt tilbake utbetalinger til selvstyremyndighetene. Summen som blir holdt tilbake er på 10 millioner dollar. Det er vanskelig for enhver europeisk regjering å gi bistandspenger til en palestinsk regjering bestående av militante som drømmer om etnisk rensning av jøder.
Den norske staten finansierer riktignok en god del andre overtroiske, fredelige organisasjoner innen Norges grenser. Den Norske Kirke, for eksempel, som hevder at ”den eneste veien til frelse går gjennom Jesus” mottar 3 milliarder kroner årlig fra det offentlige for sin etikkproduksjon. Staten gir også penger til muslimske menigheter i Norge som forfekter midt sagt tvilsomme holdninger om homofile. Likevel er det er ingen ting som tilsier at staten også skulle gi pengestøtte til norske, nynazistiske organisasjoner eller andre som offisielt argumenterer for etnisk rensning av jøder. For all del, ikke ta meg på mitt ord når jeg sier Hamas består av antisemitter og forknytte dogmatikere, les Hamas-charteret selv.
En av Hamas-lederne, Mahmoud Zahar, sa før valget i januar at dersom Hamas kom til makten ville enhver borger i den fremtidige islamske, palestinske staten være forpliktet til å rette seg etter islamsk lov. I ettertid har Hamas utpekt Zahar til palestinsk utenriksminister. I april sa utenriksministeren i et intervju med fjernsynskanalen Al-Arabiya [video] at selvmordsbombing av sivile jøder var rett og rimelig: ”Vi snakker om martyraksjoner som har blitt anerkjent av alle teologiske autoriteter i den islamske nasjon. Aksjonene gir martyrstatus av høyeste rang.” Men han ser også gjerne at brysomme danske og norske borgere burde ryddes av banen. Til avisen Il Giomale sa Mahmoud Zahar at de som tegnet og trykket karikaturtegningene av Muhammad fortjente å bli drept. Da det ble klart at den norske regjeringen frøs pengeutbetalingen til Hamas-regjeringen kom den palestinske utenriksministeren med følgende kommentar: ”Dette var en forhastet beslutning som kommer til å skade europeisk-arabiske relasjoner. Politiske utpresningsforsøk mot vårt folk og vår regjering for å tvinge oss til å endre politikk er uakseptabelt og vil bli avvist av det palestinske folket.”
La meg gi et godt råd til Mahmoud Zahar: Du husker kanskje en indisk forfatter bosatt i London som skrev en roman der den såkalte profeten Mohammad var en av figurene? Ayatolla Khomeini, lederen av det teokratiske diktaturet i Iran, utstedte i 1989 en fatwa som dømte Salman Rushdie og alle hans forleggere til døden. Hitoshi Igarashi, den japanske oversetteren, ble i 1991 overfalt av en islamist og knivstukket gjentatte ganger i ansiktet til han døde. Den norske forleggeren av boken, Aschehougs William Nygaard, ble skutt i ryggen av iranske agenter i Oslo i 1993. Han overlevde. Disse hendelsene har ikke blitt glemt i Norge.
Dersom du, Mahmoud Zahar, mener at Norge bør gi bistand til Hamas-regjeringen, bør du veie dine ord. Det er lite hensiktsmessig å oppfordre til attentater mot norske redaktører og journalister. Før du anklager den norske regjeringen for å bedrive utpresning fordi Norge ikke vil støtte en palestinsk regjering som fantaserer om å utslette Israel, bør du huske at du selv har forsøkt å true norske og danske borgere til taushet ved å si at de fortjener å bli drept for å ha publisert karikaturtegninger.
Mahmoud Zahar ønsker seg en palestinsk stat bygget på islamsk lov, noe verken kristne palestinere eller de sosialistisk orienterte Fateh-tilhengerne har noen grunn til å se frem til. Israel må bort, mener Hamas-utenriksministeren. Zahar forsøker også å kneble ytringsfriheten i Europa. Det bør være den norske regjeringens oppgave å jobbe for at Hamas mislykkes i sine bestrebelser, ikke finansiere dem.
