contexploration

THIRD BLAIR SPEECH Tony Blair has delivered the third in his series of speeches on the international situation. In this speech, Blair lays out his hopes of defining common, universal values for an interdependent world. In approaching this he briefly examines the question of effective multilateral institutions. The problem is that multilateral cooperation can only get you so far if you do not accept the idea of supranationality (for example in the form of delicate use of majority voting as developed in the European Union). This is the essential question of redefining democracy in an interdependent world.

Tony Blair said in his speech: “[T]he rule book of international politics has been torn up. Interdependence - the fact of a crisis somewhere becoming a crisis everywhere - makes a mockery of traditional views of national interest. You can't have a coherent view of national interest today without a coherent view of the international community.” I agree, but the world needs supranational alliances between like-minded liberal democracies to make this possible. Unfortunately - considering the British attitude towards European integration - other European countries have political leaders better qualified to take part in this discussion than the British PM.

IRAQ Qubad Talabani, representative of the Kurdistan Regional Government in Washington D.C., writes the following: “Similarly, equal rights for women should be a given in any democracy. Sadly, that is not the case in Iraq. Despite the best efforts of the U.S., the Kurds and the Iraqi left, certain groups want to relegate women to second-class citizenship. The imposition of an undefined Shariah law in Iraq would place an unelected clergy in charge of Iraqi society, a recipe for disaster and a betrayal of civil liberties.” From the article “What the Kurds want.”

Read this story of hope from Baghdad of how Iraqi soldiers managed to stop an abduction attempt: “Although I should worry that a new kidnapping wave has reached the neighborhood, I feel that there is still some hope. Iraqi soldiers proved that they are working well. By the cooperation of the people, we will defeat all the enemies that turned our country into rubble. I am proud of A, my neighbor who proved that there is nothing impossible and that there is always a way to defeat the enemy.” writes the Iraqi writer of the blog Treasure of Baghdad.

THE BRITISH LEFT AND MILITARY INTERVENTION Norman Geras (University of Manchester/Euston Manifesto) examines the geography of the British left in the Guardian: “The signs of denial are abundant in the recent public life of the western democracies: in the banners and slogans for that [anti-war demonstration held in London on] Saturday on February 15 2003 from which one would never have known that Saddam's Iraq was a foul tyranny; in the numbers of those on the left unwilling to allow, many indeed unable to comprehend, why others of us supported a regime-change war; in a constant stream of comment in liberal daily papers and weeklies of the left; in the excommunications issued and more recent calls for apology or recantation; and, most seriously, in the perceptible lack of interest in initiatives of solidarity with the forces in Iraq battling for a democratic transformation of their country, part of a wider lack of enthusiasm for the success of this enterprise given its origins in a war led by George Bush.”

For a background article on Tony Blair’s foreign policy, read Oliver Kamm’s piece in Progress, the Labour modernizers’ magazine. Kamm writes: “What overcame communist totalitarianism in eastern Europe was partly collective security involving alliances and military preparedness. But, at root, it was the power of an idea: the appeal of an open and liberal society, as opposed to a closed and sclerotic one. The task of western governments against a new totalitarian threat – though a very old, atavistic totalitarian idea, in Islamist fanaticism – is similarly to implant the notion of freedom.”

I just finished reading former UN high commissioner for refugees Sadako Ogata’s book The Turbulent Decade, in which she makes the case for armed, humanitarian interventions in light of the 1990s failures in Rwanda and the first part of the war in the former Yugoslavia. Today the American and European public is disillusioned by the Iraq project. Some commentators, like Caleb Carr in the Washington Post recently, even want an effective disengagement from the world – as if the current humanitarian conflicts would vanish if the international community just stopped focusing on them. Reading the Ogata-memoirs was refreshing, and it is a reminder that the world was not a peaceful oasis back in the old days when Saddam Hussein was dictator of Iraq, George W. Bush was governor of Texas and the threat posed by a man named Osama bin Laden was not on top of president Bill Clinton's national security agenda.

CENSORSHIP: The British journalist Nick Cohen has written an important comment in The Observer. The London exhibition of the art work of Indian Maqbool Fida Husain has been closed after threats from religious fanatics, in this case Hindu fundamentalists. The Asia House gallery sided with the fanatics instead of the artist. As with the cartoon controversy, many Europeans are more than willing to succumb to threats of violence from superstitious thugs. Nick Cohen writes: “What is depressing is that, apart from a letter to the Guardian […] the closure of a major exhibition by fanatics has passed without comment. British troops are fighting against forces motivated by the religious fervour of the ultra right. British police officers arrest suspects they claim are inspired to kill because they, too, have a psychotic religious mission. Yet every week, comedians, art gallery owners, TV producers, newspaper editors and Home Office ministers give in to religious extremists. This is no way to win a war.”

NORWEGIAN LINKS The Norwegian newspaper Dagens Næringsliv has a new piece of brilliant journalism by Lars Backe Madsen in this Saturday’s edition: “Pengene bak FrP”. The story details the South African apartheid regime’s hand in financing the establishment of the Norwegian right wing Populist Party Fremskrittspartiet in the 1970s, a part of Norway's political history that I was completely unaware of. South African archives show that a considerable amount of 180.000 Norwegian crowns was distributed to Fremskrittspartiet’s leader Anders Lange from a secret South African fund before the 1973 parliamentary elections. (The Populist Party was at that time named “Anders Langes parti” and the leader was a supporter of apartheid, according to party veteran Thor Petter Krosby.) As detailed in former disinformation officer Eschel Rhoodie’s book “The Real Information Scandal,” the South African secret service hoped to influence Norwegian politics by supporting Anders Lange. Fremskrittspartiet did well in the elections. Rhoodie writes: “To our great surprise we [the South African secret service] ended up with four representatives in the Norwegian parliament.” The Norwegian shipping industry provided the South African apartheid regime with 40% of its oil deliveries through ships owned or controlled by Norwegians businessmen. Only in 1986 did the Norwegian parliament outlaw such deliveries.

The financial daily Dagens Næringsliv’s Saturday edition once again manages to provide high quality insight into politics, economy and labour. Of course, I would have wished that leftist newspapers like Klassekampen or Dagbladet’s Memo could have been able to produce such impressive investigative journalism. In March Dagens Næringsliv also printed an excellent 16-page supplement on European labour migration: “Europa i bevegelse” The story had numerous perspectives: Legal labour immigration, illegal immigration, statistics, the effects of emigration on labour markets in Poland and other Eastern European countries, a report from the Eastern European community of migrants in Dublin, Ireland. It was a first-rate informative piece of work, which I still keep handy whenever writing about Europe.

Posted by contexploration at 12:00 AM | Permalink

Etter et møte med Abd El Aziz Shahen, minister i Yassir Arafats Fateh-regjering, ble vi invitert på middag hjemme hos medlemmer av ungdomsorganisasjonen til Fateh. Året var 1996. Vi var fem ungdommer fra Norge på besøk hos Fateh i Gaza for å starte et samarbeid mellom ungdomsorganisasjoner i regionen. Prosjektet var delfinansiert av Utenriksdepartementet. Vi hadde hatt møter med palestinske politikere, borgermesteren i Gaza by, den palestinske kvinnebevegelsen og Suha Arafat. Innad i Fateh og PLO hersket det et mangfold av synspunkter om veien fremover. Noen politikere var pragmatiske og vurderte mulighetene for en inkluderende føderalstat av jøder og muslimer hvor palestinerne la fra seg kravet om egen stat i bytte mot at Israel forlot sionismen for godt og etablerte borgerskap uavhengig av religion. Andre ville ha en tostatsløsning med palestinsk kontroll over Vestbredden og Gaza, slik Oslo-avtalen la opp til. En slik palestinsk stat skulle da få en egen motorvei mellom de palestinske områdene, egen flyplass og åpen grense mot Egypt. Så var det en gruppe bastante PLO-veteraner som krevde Jerusalem som hovedstad for den fremtidige palestinske staten, noe som på den tiden ble oppfattet som et kontroversielt syn.

Minister Shahen var en av disse gamlegutta ("tunisierne"), en karismatisk hissigpropp som forsøkte etter beste evne å fortrylle europeiske ungdomspolitikere med innøvde triks. (Midt i et møte på hans kontor gikk han bort til en av nordmennene i reisefølget, rev kameraet fra han og satte seg tilbake bak skrivebordet. Det ble stille i rommet. Tolken forklarte: ”He says to you: Now look. I stole your camera. What are you going to do about it?” Hvorpå han etter en lang, pinlig stillhet leverte kameraet tilbake og fikk tolken til å forklare at det kanskje var tøft å bli frastjålet et kamera rett foran ansiktet ditt, men det var desto mer ydmykende å bli fordrevet fra hus og jord - slik palestinerne hadde blitt ranet av sionistene…)

Senere, rundt midnatt i en blokk i Gaza, mens vi ventet på å sette i gang med middagen, var det også andre ungdommer – rettelse: unge menn – til stede. Én av de som stakk innom var en velkledd mann i tredveårene. Han hadde kort, trimmet skjegg, snakket flytende engelsk, var belest og hadde klare oppfatninger om fredsprosessen. Han kom i fra Hamas. Han startet samtalen med meg med å snakke om Sverige, som han hadde besøkt. Han spurte meg deretter om jeg hadde kjæreste. Jo, det hadde jeg vel. Han var interessert i å vite om hun hadde hatt andre partnere før hun ble sammen med meg. Jeg svarte etter beste evne. Han ristet på hodet. Han kunne ikke forstå hvordan jeg kunne være sammen med en slik besudlet kvinne. (Jeg forsøkte å fortelle han at jeg ikke var helt dydig selv.)

Videre gikk han over til å forklare hvorfor det var så viktig for Hamas å drepe sivile jøder gjennom selvmordsaksjoner. ”Du vet, det er annerledes i land hvor regjeringen er valgt av folket, slik som i Israel, fordi der har faktisk befolkningen et ansvar for sine ledere. Man kan hevde at borgerne i et diktatur er mer uskyldige. I et diktatur har de jo ikke noe valg, de undertrykte. Men alle jødene er ansvarlig for okkupasjonen.” Med andre ord var det helt greit å sprenge busspassasjerer i Tel Aviv i lufta. ”De får som fortjent,” mente han. Da jeg spurte han om hva han syntes om fredsprosessen, svarte han at det ikke var noen å ha en fredsprosess med, fordi Israel hadde jo ingen rett til å eksistere. Videre kunne han fortelle at når Hamas fikk makten (noe han var helt overbevist om ville skje - et urealistisk scenario i 1996) skulle de fjerne Israel fra kartet. Jeg spurte hva de hadde tenkt å gjøre med jødene. ”De ber vi om å flytte.” Og hva om de ikke er interessert i å flytte? ”Da kaster vi jødene på sjøen,” sa han og fniste.

Man kan alltids ta slike utsagn som en spøk. Men jeg aksepterer ikke antisemittisme eller rasistiske kommentarer fra mine beste venner, så hvorfor skal jeg akseptere det når det kommer ifra en vilt fremmed? Etter det palestinske valget i januar i år er situasjonen dessverre slik at den Holocaust-tilhengeren jeg snakket med i Gaza nå tilhører det palestinske regjeringspartiet.

Det har aldri på noe som helst tidspunkt vært skjebnebestemt at palestinerne var nødt til å velge inn et flertall av islamister som sine folkevalgte. Andre palestinske partier og lister, slik som Mustafa Barghoutis sekulære parti, kunne også tilby ett ”ikke-korrumpert” alternativ til Fateh. Det stod heller ikke skrevet i stjernene at da den norske forskningsorganisasjonen FAFO spurte palestinerne hva de syntes om terrorisme, svarer 65% av de spurte at terroraksjoner mot sivile borgere i USA og Europa var helt OK. Palestinere, som alle andre, kan tenke selvstendig og ta ansvar for sine valg. (Skulle man i dag ha tatt i bruk logikken som Hamas-aktivisten i Gaza anvendte overfor meg for å forsvare drap av sivile, ville ikke det internasjonale samfunnet ha kunnet gi noe som helst bistand til palestinerne ettersom de hadde vært "kollektivt ansvarlige" for selvmordsaksjonene som Hamas-regjeringen forsvarer.) Min egen opplevelse av å snakke med ulike aktører i Gaza overbeviste meg om at mange palestinere - kanskje særlig kvinner - var oppgitt over både korrupsjon og islamisme. Hamas kommer aldri til å bli et synonym for Palestina.

I dag går fire femdeler av norsk bistand til den palestinske befolkningen utenom selvstyremyndighetene. Mesteparten av de 57 millioner dollar som Norge gir hvert år kanaliseres via internasjonale bistandsorganisasjoner, FN, samt sivile institusjoner i Gaza og Vestbredden. Valget i januar 2006 resulterte i at Norge holdt tilbake utbetalinger til selvstyremyndighetene. Summen som blir holdt tilbake er på 10 millioner dollar. Det er vanskelig for enhver europeisk regjering å gi bistandspenger til en palestinsk regjering bestående av militante som drømmer om etnisk rensning av jøder.

Den norske staten finansierer riktignok en god del andre overtroiske, fredelige organisasjoner innen Norges grenser. Den Norske Kirke, for eksempel, som hevder at ”den eneste veien til frelse går gjennom Jesus” mottar 3 milliarder kroner årlig fra det offentlige for sin etikkproduksjon. Staten gir også penger til muslimske menigheter i Norge som forfekter midt sagt tvilsomme holdninger om homofile. Likevel er det er ingen ting som tilsier at staten også skulle gi pengestøtte til norske, nynazistiske organisasjoner eller andre som offisielt argumenterer for etnisk rensning av jøder. For all del, ikke ta meg på mitt ord når jeg sier Hamas består av antisemitter og forknytte dogmatikere, les Hamas-charteret selv.

En av Hamas-lederne, Mahmoud Zahar, sa før valget i januar at dersom Hamas kom til makten ville enhver borger i den fremtidige islamske, palestinske staten være forpliktet til å rette seg etter islamsk lov. I ettertid har Hamas utpekt Zahar til palestinsk utenriksminister. I april sa utenriksministeren i et intervju med fjernsynskanalen Al-Arabiya [video] at selvmordsbombing av sivile jøder var rett og rimelig: ”Vi snakker om martyraksjoner som har blitt anerkjent av alle teologiske autoriteter i den islamske nasjon. Aksjonene gir martyrstatus av høyeste rang.” Men han ser også gjerne at brysomme danske og norske borgere burde ryddes av banen. Til avisen Il Giomale sa Mahmoud Zahar at de som tegnet og trykket karikaturtegningene av Muhammad fortjente å bli drept. Da det ble klart at den norske regjeringen frøs pengeutbetalingen til Hamas-regjeringen kom den palestinske utenriksministeren med følgende kommentar: ”Dette var en forhastet beslutning som kommer til å skade europeisk-arabiske relasjoner. Politiske utpresningsforsøk mot vårt folk og vår regjering for å tvinge oss til å endre politikk er uakseptabelt og vil bli avvist av det palestinske folket.”

La meg gi et godt råd til Mahmoud Zahar: Du husker kanskje en indisk forfatter bosatt i London som skrev en roman der den såkalte profeten Mohammad var en av figurene? Ayatolla Khomeini, lederen av det teokratiske diktaturet i Iran, utstedte i 1989 en fatwa som dømte Salman Rushdie og alle hans forleggere til døden. Hitoshi Igarashi, den japanske oversetteren, ble i 1991 overfalt av en islamist og knivstukket gjentatte ganger i ansiktet til han døde. Den norske forleggeren av boken, Aschehougs William Nygaard, ble skutt i ryggen av iranske agenter i Oslo i 1993. Han overlevde. Disse hendelsene har ikke blitt glemt i Norge.

Dersom du, Mahmoud Zahar, mener at Norge bør gi bistand til Hamas-regjeringen, bør du veie dine ord. Det er lite hensiktsmessig å oppfordre til attentater mot norske redaktører og journalister. Før du anklager den norske regjeringen for å bedrive utpresning fordi Norge ikke vil støtte en palestinsk regjering som fantaserer om å utslette Israel, bør du huske at du selv har forsøkt å true norske og danske borgere til taushet ved å si at de fortjener å bli drept for å ha publisert karikaturtegninger.

Mahmoud Zahar ønsker seg en palestinsk stat bygget på islamsk lov, noe verken kristne palestinere eller de sosialistisk orienterte Fateh-tilhengerne har noen grunn til å se frem til. Israel må bort, mener Hamas-utenriksministeren. Zahar forsøker også å kneble ytringsfriheten i Europa. Det bør være den norske regjeringens oppgave å jobbe for at Hamas mislykkes i sine bestrebelser, ikke finansiere dem.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Det er 150 år siden Sigmund Freud ble født. I den forbindelse ble det i Gamle Festsal på Universitetet i Oslo avholdt en åpent seminar i regi av Norsk psykoanalytisk forening 6. mai. Fire ulike foredrag gjorde forsøk på å beskrive psykoanalysens nytte og begrensninger i behandling av psykiske lidelser og innen forskning. Det var overraskende mange tilhørere som hadde møtt opp, det er sjelden at til og med galleriene i Gamle Festsal fylles opp på en lørdag formiddag klokken ti.

Professor og psykoanalytiker Siri Gullestad snakket om psykoanalysens funksjon i relasjonsorientert karakteranalyse, hvor utvikling av klientens selvinnsikt er avgjørende. Professor Per Vaglum holdt en informativ gjennomgang av hvordan psykoanalysens narsissisme-diagnose fortsatt benyttes i behandling av rusmisbrukere. Professor Harriet Bjerrum Nielsens tema var feminisme og psykoanalyse. Professor og litteraturteoretiker Otto Hageberg bidro med et foredrag om hvordan han etter hvert tok i bruk psykoanalysens innsikter i sine tekststudier, og nevnte særlig sine analyser av Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land og Olav Duuns forfatterskap.

Kognitiv terapi i kombinasjon med antidepressiva er i dag det som ofte blir foretrukket i behandling av enkle, psykiske lidelser. Noe av dette skyldes utviklingen i USA, hvor forsikringsselskaper ikke sier seg villig til å finansiere langvarige behandlingsformer som forsøker å komme til røttene av klientenes psykiske tilstand. Psykoanalytisk behandling er en kostnadskrevende behandlingsform – analysen bør bestå av ukentlige samtaler med terapeut i minst to år. Amerikanerne har naturligvis funnet ut at det er mer effektivt å ta utgangspunkt i folks tilstand i dag, og deretter ta små steg i retning av å mestre de mest umiddelbare utfordringene i vedkommendes liv. Ingen ting er bedre enn at et menneske raskest mulig kommer seg på bena og fungerer normalt… eller?

Personlig har jeg verken erfaring med terapi eller antidepressiva, men jeg har satt pris på å lese Sigmund Freuds bøker. Etter beste evne har jeg brukt Freud som inspirasjon i min egen skriving. Når det gjelder Freuds detaljerte – og til dels fullstendig avsindige – teorier om psykens arkitektur har jeg lest tekstene slik jeg har lest andre mytologiske tekster - som skjønnlitteratur.

Bøker og artikler med kritikk av psykoanalysen kan innholde svært bitre angrep på Freud som person, slik som en del av Frederick Crews artikler i New York Review of Books. Noen av påstandene til Freud-kritikerne er det heller ikke mulig for meg å godta. I artikkelsamlingen Unauthorized Freud hevder man for eksempel at ”underbevisstheten” er en myte. Fenomenet ”fortrengning” eksisterer ikke, med andre ord. Dersom dette er sant, vil alle mennesker som fortsatt drømmer om natten bli tvunget til å betvile sine egne opplevelser…

Freud skrev også kulturteoretiske tekster. (De beste av disse essayene er samlet i bind 11 og bind 12 i Penguin Freud Library.) Enhver forfatter som kan skrive følgende vinner umiddelbart mitt hjerte:

”I samme sekund som Paulus nedfelte universell kjærlighet mellom mennesker som selve fundamentet for sin kristne sekt, ble ekstrem intoleranse overfor alle andre utenfor dette kristne fellesskapet den uunngåelige følgen.”

Det er få som skriver bedre om religiøs indoktrinering og førerdyrkelse enn Freud.

Freud har også mye å tilføre undersøkelser av menneskets destruktive sider. En bok jeg setter høyt i den forbindelse er Fra hermeneutikk til psykoanalyse av Arne Johan Vetlesen og Erik Stänicke. Den fabulerende romanen Freud's Megalomania av Israel Rosenfield setter menneskets selvbedrag i sentrum. Rosenfields hensikt er å vise at vår evne til å bløffe andre og oss selv ikke kan beskrives vitenskapelig, derfor vil verken moderne spillteori (”fangens dilemma”, ”selviske gener” etc), kognitiv psykologi eller nevrologisk forskning være i stand til å hjelpe oss med å forstå oss selv. Spørsmålet er om psykoanalysen kan bidra til selvinnsikt?

Ligger det et håp for mennesket bak Freuds pessimistiske innsikter? I dag kan det synes som om håpet ligger i språkets muligheter - i ord og kommunikasjon. Det virker unektelig mystisk at psykoanalysen skal kunne akselerere den ønskede utviklingen til klientens personlighet bare ved hjelp av ord alene, slik Siri Gullestad hevdet i sitt foredrag. Likevel mener moderne psykoanalytikere at det er nettopp det som skjer. Selvinnsikt forbedrer helsen til psyken. Det er som om psyken skulle ha en latent higen etter å forstå seg selv og ens egen deltakelse i verden, et ønske om å forsone seg med seg selv. Et urealistisk selvbilde skaper forstyrrelser – et mer virkelighetsnært bilde av ens egen personlighet bidrar til følelsesmessig modning. Psykoanalysen er en språkprosess som "virker" jo mer presist språket utvikler seg til å bli. Terapien fungerer i den grad det språklige bildet av selvet kommer samspill med sannheten om klienten – den "indre" form for sannhet, den som kan forstås og gir mening for vedkommende selv.

Kritikerne av psykoanalysen forkaster teorien om underbevisstheten og sverger til kognitiv terapi og farmasøytisk behandling. Det finnes ikke noe fast "selv" som det er mulig å studere, hevder de. Bevisstheten er det den er, enkelt og greit. Bevisstheten er ikke "toppen av isfjellet." Det er ingen skjult undertekst. Selverkjennelse er umulig.

Jeg håper jeg ikke bløffer meg selv når jeg skriver at Freud fortsatt kan ha noe å lære oss.

Posted by contexploration at 11:47 PM | Permalink