havard simensen

På seksti- og syttitallet ble Brasil styrt av et militærdiktatur. Den brasilianske popmusikken (Música Popular Brasileira) fikk en sentral rolle i motstandskampen mot regimet. MPB-kjendiser kunne raskt trekke massene til store konserter - så vel som til demonstrasjoner. Utviklingen av MPB ble med andre ord et politisk anliggende. Venstreopposisjonen dominerte kulturlivet. Ulike politiske grupperinger posisjonerte seg innenfor MPB, og det oppstod etter hvert en streng kutyme for hva som var å oppfatte som akseptabel kultur. En sang, utstilling eller teaterstykke kunne bli definert som ”upatriotisk” eller ”imperialistisk” av venstrenasjonalistene dersom det ikke tjente saka.

Tropicálistaer som Gilberto Gil og Caetano Veloso arrangerte demonstrasjoner mot regimet, og for sosial rettferdighet, men de tok avstand fra venstrenasjonalistenes kulturelle tvangstrøye. I stedet omfavnet de poeten Oswald de Andrades’ idé om ”kulturell kannibalisme”. Alt er lov, man kan stjele uhemmet fra verdenskulturen uten frykt for å forderve nasjonen. Det eneste som telte var destilleringen. Dette standpunktet ble raskt stemplet som høyreavvik. Venstrenasjonalistene og tropicálistaene brakte sammen i forskjellige syn på kulturens politiske potensial og i Tropical Truth er det disse gnisningene som er bakteppe for både kampen for demokratisering i Brasil samt tropicálistaenes enkeltskjebner.

13. desember 1968 innførte President Costa da Silva en ny lov som kriminaliserte all opposisjon. Brasil ble en politistat. To uker etter at loven ble vedtatt ble Gilberto Gil og Caetano Veloso arrestert av militærpolitiet. Men i motsetning til mange andre opposisjonelle var Gil og Veloso heldige - noe de selv er de første til å fremheve. Fengselsoppholdet varte bare i tre måneder, hvorpå de ble deportert til London. Veloso beskriver de tre månedene inngående. De visste ikke hvor de ble holdt, hvor lenge de kom til å bli holdt innesperret eller om de risikerte eksekusjon. Usikkerheten og skrikene fra andre fanger som ble torturert gikk hardt inn på dem.

På et tidspunkt var Veloso overbevist om at han kom til å bli henrettet. En offiser og to bevæpnede soldater hentet han fra cellen. Den yngste soldaten var nervøs og sendte Veloso et blikk av medynk. Soldatene tok med fangen utendørs i leiren, han fikk ordre om å gå noen meter foran. På en stille plass ved en brakke ble han bedt om å stanse. ”Ikke snu deg!” Veloso mistet følelsen i føttene og ventet på skuddet. Offiseren ga beskjed om at han skulle gå inn døren til brakken. Der ventet kompaniets frisør. (Tropicálistaene var hippienes forløpere og pionérte langt hår.) Etter å ha blitt snauet som en symbolsk ydmykelse ble Veloso ført tilbake til cellen. Da den yngste soldaten låste igjen celledøren kunne Veloso se at han hadde grått.

Tropicálistaene følte at de lekte med farlige krefter og frykten ble inkorporert i deres arbeid. Giberto Gil hadde panikkangstanfall. Veloso selv opplevde en tripp på indianerhallusinogenet auasca som så skjellsettende at det tok flere måneder før han ble seg selv igjen. Under en direktesendt musikkfestival i São Paulo kledde de opp en amerikansk student, en albino, og sendte han ut løpende i blant publikum under fremførelsen av en rockelåt basert på Fernando Pessoas dikt Mensagem. Veloso selv proklamerte fra scenen at ”Gud var løs” mens publikum buet og snudde ryggen til bandet. Konfrontasjonen med salen endte med at Veloso stanset musikken og skjelte de ut: ”Så, dere er ungdommene som skal ta makten? Hvis dere er like dårlig på politikk som dere er på musikk er vi ille ute!” Publikum bombarderte scenen med søppel. Julen 1968 ble politistaten innført. Tropicálistaene valgte å kommentere tildragelsen ved at Veloso sang en sentimental julesang på TV julaften mens han holdt en pistol mot tinningen. Tre dager etter ble Veloso og Gil arrestert.

Etter to år i eksil i London fikk Veloso innvilget dispensasjon av militærdiktaturet slik at han kunne foreta en kort visitt i anledning foreldrenes bryllupsdag. Da han landet i Rio de Janeiro ble han igjen arrestert og tatt med til forhør. Militæragentene krevde at Veloso skulle komponerte en sang til hyllest av den nye Transamazon-motorveien, samt at han måtte delta i diverse fjernsynsopptredener for at ”ting skulle virke normalt”. (Denne gangen fikk han også forbud mot å klippe seg mens han var i Brasil, slik at ingen skulle mistenke at han hadde blitt mishandlet av militæret.) Han fikk snakket seg bort fra å skrive sangen, men måtte delta i TV-sendingene.

Tropicálistaene satte sitt prosjekt inn i en større, ideologisk kamp. Caetano Veloso slutter seg til konklusjonene til den brasilianske poeten og filosofen Antônio Cícero (O mundo desde o fim): Cícero mener at land som Brasil, India og Sør-Afrika kommer til å bli arenaer for en radikal transformasjon av moderniteten i en mer humanistisk retning. I tråd med Nietzsche og Marx mener Cícero at moderniteten representerer det nærmeste man kan komme en negasjon av utopisk tenkning. Etablering av liberalt demokrati og sikring av universell, sosial minstestandard bør være samfunnets eneste formulerte, kollektive målsettinger. Veloso sier seg enig og insisterer på (i motsetning til Samuel Huntington og andre kulturpessimister) at moderniteten er menneskehetens felles arv. Moderniteten kommer til å vokse videre i lojalitet til dens historiske premisser - demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og vitenskap.

I norsk samfunnsdebatt vakte det oppsikt i vår da redaktør i Memo, Kristine Moody, skrev en lederartikkel hvor hun hevdet at karikaturstriden viste at ”vestlige verdier” noen ganger var de beste. Det var riktig å reagere på en slik språkbruk. I europeisk sammenheng benyttes formuleringen ”vestlige verdier” først og fremst av verdikonservative nasjonskonservatorer eller venstrepopulister som mener at demokrati og menneskerettigheter er imperialistiske, europeiske verdier av begrenset eksportverdi.

Men vi må også huske på at i andre deler av verden kan uttrykket ”vestlige verdier” bli brukt som et skjellsord av de som står i fare for å miste makt som følge av demokratisering og etablering av rettstater som håndhever individuelle rettigheter. Denne angsten finnes i mange former. Søk på formuleringen ”Western values” på nettsidene til Lebanon Daily Star, Al-Ahram i Kario og Al-Jazeera. Tyranner og teokratiske ”voktere” vet godt hva slags ”umoral” moderniteten kan forvolde i menneskene. For eksempel: I et intervju med The New Yorker i februar sa Sheik Nayef Rajoub fra Hamas at det var “jøden Freud som ødela vestlig moral”. De som bruker uttrykket ”vestlige verdier” – på begge sider – synliggjør i realiteten at de mener at menneskerettighetene kun hører hjemme innen bestemte nasjoner, kulturer eller religioner. Men menneskerettighetene var ment å være universelle.

Kampen til tropicálistaene var i første rekke kulturell, men Brasils nåværende president Luiz Inácio Lula da Silva har lagt seg på en politisk strategi som har mange ideologiske paralleller - med seg i sin regjering har han for øvrig Gilberto Gil som kulturminister. Den tidligere fagforeningslederen Lula ønsker at Brasil for alvor skal koble seg på globaliseringen. Han har tro på at man gjennom internasjonal handel og markedsøkonomi kan bidra til et løft for Brasils fattige. Sammen med lederne av India og Sør-Afrika har han nedsatt en kommisjon som utreder mulighetene for et indre marked mellom de tre demokratiske gigantene – etter modell fra Den europeiske union. Brasilianske politikere refererer også ofte til det skandinaviske samfunnssystemet som et ideal: Markedsøkonomi kombinert med sosial rettferdighet.

For tropicálistaene var det avgjørende å utfordre populistisk nasjonalisme i Brasil. Veloso skriver: ”Vi måtte anse moderniteten som universell og resolutt velge dens side. Det at disse verdiene oppstod i Vesten betyr ikke at de er de hvite europeernes eiendeler, eller at europeerne nødvendigvis er bedre i stand til å sette dem ut i live.” I en passasje om religionens tilbakekomst skriver han: ”La den brasilianske oppgaven være å ta ateismen, Vestens barn, til dens ultimate konsekvenser. Det faktum at vi antakelig kommer til å støte på åndelighet igjen på et annet stadium mot slutten av prosessen, rettferdiggjør ikke en regresjon tilbake til religionenes førvitenskapelige, førfilosofiske og førjuridiske dogmer.”

LENKER: En versjon av denne teksten står på trykk i Ny Tid 21.04.2006. Tegn abonnement her. Les Caetano Velosos tekster på nett. Les denne samtalen mellom den brasilianske sosialdemokraten Cristovam Buarque og tidligere president Fernando Henrique Cardoso. Les også 'Underbevisstheten er vår offentlighet'.