havard simensen

Caetano Veloso's ‘Tropical Truth’: Tropicália var en brasiliansk, popkulturell avantgarde bestående av poeter, musikere og kunstnere. Sentral navn var Caetano Veloso, Gilberto Gil, Gal Costa, Tom Zé, Toquato Neto, Rogério Duprat og gruppen Os Mutantes. Etter våre forhold vil vi det være naturlig å betegne gruppen som kulturradikal. I boken Tropical Truth (2003) gir grunnleggeren Caetano Veloso et fascinerende bilde av et samfunn i omveltning - delvis essayistisk, filosofisk og selvbiografisk. For de fleste nordmenn vil nok musikken til Veloso være ukjent. Kanskje har man lagt merke til den sølvhårede og elegante brasilianeren mens han synger Cucurrucucu Paloma ved bassengkanten i Pedro Almodóvars film Snakk til henne? Men historien om tropicálistaene inneholder innsikter som strekker seg langt forbi populærmusikkens horisont. Historien kan tjene som en frelse fra den ideologiske rådvillhet som i dag dominerer europeisk offentlighet.

På seksti- og syttitallet ble Brasil styrt av et militærdiktatur. Den brasilianske popmusikken (Música Popular Brasileira) fikk en sentral rolle i motstandskampen mot regimet. MPB-kjendiser kunne raskt trekke massene til store konserter - så vel som til demonstrasjoner. Utviklingen av MPB ble med andre ord et politisk anliggende. Venstreopposisjonen dominerte kulturlivet. Ulike politiske grupperinger posisjonerte seg innenfor MPB, og det oppstod etter hvert en streng kutyme for hva som var å oppfatte som akseptabel kultur. En sang, utstilling eller teaterstykke kunne bli definert som ”upatriotisk” eller ”imperialistisk” av venstrenasjonalistene dersom det ikke tjente saka.

Tropicálistaer som Gilberto Gil og Caetano Veloso arrangerte demonstrasjoner mot regimet, og for sosial rettferdighet, men de tok avstand fra venstrenasjonalistenes kulturelle tvangstrøye. I stedet omfavnet de poeten Oswald de Andrades’ idé om ”kulturell kannibalisme”. Alt er lov, man kan stjele uhemmet fra verdenskulturen uten frykt for å forderve nasjonen. Det eneste som telte var destilleringen. Dette standpunktet ble raskt stemplet som høyreavvik. Venstrenasjonalistene og tropicálistaene brakte sammen i forskjellige syn på kulturens politiske potensial og i Tropical Truth er det disse gnisningene som er bakteppe for både kampen for demokratisering i Brasil samt tropicálistaenes enkeltskjebner.

13. desember 1968 innførte President Costa da Silva en ny lov som kriminaliserte all opposisjon. Brasil ble en politistat. To uker etter at loven ble vedtatt ble Gilberto Gil og Caetano Veloso arrestert av militærpolitiet. Men i motsetning til mange andre opposisjonelle var Gil og Veloso heldige - noe de selv er de første til å fremheve. Fengselsoppholdet varte bare i tre måneder, hvorpå de ble deportert til London. Veloso beskriver de tre månedene inngående. De visste ikke hvor de ble holdt, hvor lenge de kom til å bli holdt innesperret eller om de risikerte eksekusjon. Usikkerheten og skrikene fra andre fanger som ble torturert gikk hardt inn på dem.

På et tidspunkt var Veloso overbevist om at han kom til å bli henrettet. En offiser og to bevæpnede soldater hentet han fra cellen. Den yngste soldaten var nervøs og sendte Veloso et blikk av medynk. Soldatene tok med fangen utendørs i leiren, han fikk ordre om å gå noen meter foran. På en stille plass ved en brakke ble han bedt om å stanse. ”Ikke snu deg!” Veloso mistet følelsen i føttene og ventet på skuddet. Offiseren ga beskjed om at han skulle gå inn døren til brakken. Der ventet kompaniets frisør. (Tropicálistaene var hippienes forløpere og pionérte langt hår.) Etter å ha blitt snauet som en symbolsk ydmykelse ble Veloso ført tilbake til cellen. Da den yngste soldaten låste igjen celledøren kunne Veloso se at han hadde grått.

Tropicálistaene følte at de lekte med farlige krefter og frykten ble inkorporert i deres arbeid. Giberto Gil hadde panikkangstanfall. Veloso selv opplevde en tripp på indianerhallusinogenet auasca som så skjellsettende at det tok flere måneder før han ble seg selv igjen. Under en direktesendt musikkfestival i São Paulo kledde de opp en amerikansk student, en albino, og sendte han ut løpende i blant publikum under fremførelsen av en rockelåt basert på Fernando Pessoas dikt Mensagem. Veloso selv proklamerte fra scenen at ”Gud var løs” mens publikum buet og snudde ryggen til bandet. Konfrontasjonen med salen endte med at Veloso stanset musikken og skjelte de ut: ”Så, dere er ungdommene som skal ta makten? Hvis dere er like dårlig på politikk som dere er på musikk er vi ille ute!” Publikum bombarderte scenen med søppel. Julen 1968 ble politistaten innført. Tropicálistaene valgte å kommentere tildragelsen ved at Veloso sang en sentimental julesang på TV julaften mens han holdt en pistol mot tinningen. Tre dager etter ble Veloso og Gil arrestert.

Etter to år i eksil i London fikk Veloso innvilget dispensasjon av militærdiktaturet slik at han kunne foreta en kort visitt i anledning foreldrenes bryllupsdag. Da han landet i Rio de Janeiro ble han igjen arrestert og tatt med til forhør. Militæragentene krevde at Veloso skulle komponerte en sang til hyllest av den nye Transamazon-motorveien, samt at han måtte delta i diverse fjernsynsopptredener for at ”ting skulle virke normalt”. (Denne gangen fikk han også forbud mot å klippe seg mens han var i Brasil, slik at ingen skulle mistenke at han hadde blitt mishandlet av militæret.) Han fikk snakket seg bort fra å skrive sangen, men måtte delta i TV-sendingene.

Tropicálistaene satte sitt prosjekt inn i en større, ideologisk kamp. Caetano Veloso slutter seg til konklusjonene til den brasilianske poeten og filosofen Antônio Cícero (O mundo desde o fim): Cícero mener at land som Brasil, India og Sør-Afrika kommer til å bli arenaer for en radikal transformasjon av moderniteten i en mer humanistisk retning. I tråd med Nietzsche og Marx mener Cícero at moderniteten representerer det nærmeste man kan komme en negasjon av utopisk tenkning. Etablering av liberalt demokrati og sikring av universell, sosial minstestandard bør være samfunnets eneste formulerte, kollektive målsettinger. Veloso sier seg enig og insisterer på (i motsetning til Samuel Huntington og andre kulturpessimister) at moderniteten er menneskehetens felles arv. Moderniteten kommer til å vokse videre i lojalitet til dens historiske premisser - demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og vitenskap.

I norsk samfunnsdebatt vakte det oppsikt i vår da redaktør i Memo, Kristine Moody, skrev en lederartikkel hvor hun hevdet at karikaturstriden viste at ”vestlige verdier” noen ganger var de beste. Det var riktig å reagere på en slik språkbruk. I europeisk sammenheng benyttes formuleringen ”vestlige verdier” først og fremst av verdikonservative nasjonskonservatorer eller venstrepopulister som mener at demokrati og menneskerettigheter er imperialistiske, europeiske verdier av begrenset eksportverdi.

Men vi må også huske på at i andre deler av verden kan uttrykket ”vestlige verdier” bli brukt som et skjellsord av de som står i fare for å miste makt som følge av demokratisering og etablering av rettstater som håndhever individuelle rettigheter. Denne angsten finnes i mange former. Søk på formuleringen ”Western values” på nettsidene til Lebanon Daily Star, Al-Ahram i Kario og Al-Jazeera. Tyranner og teokratiske ”voktere” vet godt hva slags ”umoral” moderniteten kan forvolde i menneskene. For eksempel: I et intervju med The New Yorker i februar sa Sheik Nayef Rajoub fra Hamas at det var “jøden Freud som ødela vestlig moral”. De som bruker uttrykket ”vestlige verdier” – på begge sider – synliggjør i realiteten at de mener at menneskerettighetene kun hører hjemme innen bestemte nasjoner, kulturer eller religioner. Men menneskerettighetene var ment å være universelle.

Kampen til tropicálistaene var i første rekke kulturell, men Brasils nåværende president Luiz Inácio Lula da Silva har lagt seg på en politisk strategi som har mange ideologiske paralleller - med seg i sin regjering har han for øvrig Gilberto Gil som kulturminister. Den tidligere fagforeningslederen Lula ønsker at Brasil for alvor skal koble seg på globaliseringen. Han har tro på at man gjennom internasjonal handel og markedsøkonomi kan bidra til et løft for Brasils fattige. Sammen med lederne av India og Sør-Afrika har han nedsatt en kommisjon som utreder mulighetene for et indre marked mellom de tre demokratiske gigantene – etter modell fra Den europeiske union. Brasilianske politikere refererer også ofte til det skandinaviske samfunnssystemet som et ideal: Markedsøkonomi kombinert med sosial rettferdighet.

For tropicálistaene var det avgjørende å utfordre populistisk nasjonalisme i Brasil. Veloso skriver: ”Vi måtte anse moderniteten som universell og resolutt velge dens side. Det at disse verdiene oppstod i Vesten betyr ikke at de er de hvite europeernes eiendeler, eller at europeerne nødvendigvis er bedre i stand til å sette dem ut i live.” I en passasje om religionens tilbakekomst skriver han: ”La den brasilianske oppgaven være å ta ateismen, Vestens barn, til dens ultimate konsekvenser. Det faktum at vi antakelig kommer til å støte på åndelighet igjen på et annet stadium mot slutten av prosessen, rettferdiggjør ikke en regresjon tilbake til religionenes førvitenskapelige, førfilosofiske og førjuridiske dogmer.”

LENKER: En versjon av denne teksten står på trykk i Ny Tid 21.04.2006. Tegn abonnement her. Les Caetano Velosos tekster på nett. Les denne samtalen mellom den brasilianske sosialdemokraten Cristovam Buarque og tidligere president Fernando Henrique Cardoso. Les også 'Underbevisstheten er vår offentlighet'.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

På TV2 Nyhetene lørdag 8.4. fikk vi se et innslag (”-Norske barn først!” utskrift/video) hvor Fremskrittspartiet krevde at regjeringen først må sørge for at norske barn får pneumokokkvaksine før man støtter det internasjonale vaksineprogrammet. Det var leder i Stortingets helse- og omsorgskomité, Harald T. Nesvik, som stod bak utspillet. La oss gå gjennom resonnementet: Hva innebærer det å kreve at ”norske barn får vaksine først”? Regjeringen støtter det internasjonale vaksinasjonsprogrammet (GAVI Alliance) med en årlig utbetaling på ca 500 millioner kroner. Programmet omfatter sykdommer som blant annet dysenteri, hepatitt B, meslinger, kusma, stivkrampe gulfeber og tuberkulose, sykdommer som på verdensbasis tar livet av 10 millioner barn hvert år. Man anslår dagens vaksinasjoner vil kunne redde ca en fjerdedel av disse, rundt 2 millioner barn. Vaksiner mot pneumokokk inngår ikke i det internasjonale programmet.

Fremskrittspartiets leder av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget mener i følge TV2s nyhetsinnslag at man bør stanse støtten til den internasjonale innsatsen inntil alle norske barn får ”viktige vaksiner”. Det Nesvik sikter til er Prevenar-vaksinen mot pneumokokk, en variant av hjernehinnebetennelse. Årlig dør det ca fem norske barn som følge av pneumokokk-sykdom. Prevenar-vaksinen har vært tilgjengelig fra 2001. Det er fullt ut mulig for foreldre å vaksinere sine barn for pneumokokk på frivillig basis for rundt 700 kroner. Men Regjeringen har fått Stortingets tilslutning til at Prevenar skal inngå i det offentlige barnevaksinasjonsprogrammet fra i sommer, noe som favner alle barn født f.o.m. 2006. Fremskrittspartiet mente i stortingsbehandlingen at vaksinen også burde omfatte barn født i 2005 og 2004, men partiet var i mindretall i denne saken. (FrPs forslag hadde medført en tilleggsbevilgning på 50 millioner kroner.)

Fremskrittpartiet mener altså at man ikke burde bruke én krone på det internasjonale vaksineprogrammet som vil redde to millioner barn årlig, før man har sørget for offentlig Prevenar-vaksinasjon også for norske barn født i 2005 og 2004, et tiltak som ville kunne redde maks fem norske barn.

Problemstillingen er konstruert. Norske barn må vaksineres ”først” mener Fremskrittspartiet. Må norske barn få Prevenar-vaksine før utenlandske barn får vaksine mot andre sykdommer? Norske foreldre som har opplevd tragedien med å miste et barn til hjernehinnebetennelse vil vel ikke sove bedre om natten om de vet at millioner av utenlandske barn dør som følge av andre sykdommer som kunne ha vært forhindret ved vaksinasjon?

Posted by håvard simensen at 08:11 AM | Permalink

The Norwegian underworld has an obsession with Edvard Munch (1863-1944). Not only because his art works are expensive and incredibly easy to snatch from low security art institutions, but also because certain key figures in the criminal circuit have a personal dedication to the artist. Some of them have studied Munch and his art for years. This gives their undertakings a certain mythological flare. Recently, the Madonna and a version of The Scream were stolen from the Munch Museum in broad daylight. Two armed men broke into the museum and ran away with the paintings. A theory that has been put forward in the media is that the two men acted on orders from another criminal, the man behind the March 2004 NOKAS break-in: The commando-style robbery of a NOKAS cash service center in Stavanger resulted in a dozen men getting away with nearly 70 million kroner (€ 7 million/$ 8.5 million), leaving one police officer dead. The Norwegian police speculates that the man behind the planning of the robbery later might have paid for the theft of the two Munch paintings to divert resources from the police hunt and secure possession of a wild card to reduce his sentence if he ever got caught, which he eventually was. But today the paintings are still missing, and the NOKAS men are all in prison.

A few days ago I visited the Munch Museum in my lunch break to take a peek at Life Force, the current exhibition with early twentieth century artworks by Edvard Munch and other Scandinavian artists. The museum itself is a dreary white building in one of the most anonymous areas of Oslo. The outrage caused by the latest armed robbery has resulted in an airport-like security system at the front doors, complete with scanners, one-way doors, cameras everywhere and a security staff preoccupied with treating Japanese tourists like potential kleptomaniacs. Inside the museum itself, the roof is low, the halls are made up like labyrinths, all this creating a claustrophobic feel. There are not enough lights, you can hardly appreciate the rich colours of Munch’s expressionist style. In the permanent collection I noticed that one of the neon light rods above the painting The Voice was out of use. I contacted one of the museum’s guards and made him aware of this. He said: “Don’t you know that Munch often painted on cardboards and other light-sensitive materials?” I told him “yes”, but that The Voice certainly was not one of these. (It’s a seductive painting - on a regular canvas - of a woman in white in the woods by the sea.) I suggested that he changed the light rod. The guard called up the head of the museum on his intercom, and after a ten minute heated conversation, he reluctantly confided to me that he had to change the rod.

This episode says a lot about the state of affairs at the Munch Musem. The museum leadership is neither on good terms with local politicians, the Munch family nor the public itself. To visit the place is like stepping inside Hitler’s bunker. You feel like getting the hell out of there as soon as possible. But maybe this horrific presentation of Munch’s art is a symptomatic of how Norwegians feel about the artist in general? Like the other two Norwegian cultural icons - Henrik Ibsen and Knut Hamsun - Munch explored the realms of melancholy and despair. To be Norwegian is to always be associated with these inhibiting emotions. (In contrast, the Swedes are charming, easy going and friendly. One suspects that the Swedes have somehow managed to institute the world’s smoothest puberty as part of their national culture.) Norwegians are constantly wrestling with trying to get oneself out of oneself – which includes getting out of ones Norwegianness. Nobody wants to flaunt their insecurity.

But every once in a while, maybe on a night out on the town, I meet foreigners that have moved to Oslo partly because of a fascination with Munch, Hamsun or Ibsen. Incredibly, these neurotic artists have been able to attract people from Argentine, Manhattan, Tokyo and Rome. These nomads have seen something magical and raw in a novel by Hamsun, or sensed a psychological honesty in Munch. Some have moved to Norway to study Norwegian so that they could read Hamsun in his original language - others are curious of the nature and atmosphere of Oslo, the city that inspired so many of Munch’s paintings. They fall in love, find a partner. A few of them settle for life. One Australian friend told me: “In part, the traumas of Hamsun and Munch are still present in the Norwegian psyche. I find that if you just scratch the surface of a Norwegian you will discover an insecure person on the brink of a nervous breakdown. This is an extraordinary national trait. For example, the drinking tradition manifested in ‘helgefylla’ throws half the population through the looking glass every weekend. People’s personalities are practically inverted and they ramble through the city streets like in some kind of surrealistic parallel universe. You guys are all borderline – I love it! Ha ha ha!”

My two favourite hangouts in Oslo are the cemetery Vår Frelsers Gravlund and the bar at Kunstakademiet. The cemetery is filled with huge trees, benches, and on a warm summer night the birds there go completely nuts - the noise from their courtship spectacle is amazing. One can sit there for hours. Incidentally, this is where a lot a prominent Norwegians are buried, such as Ibsen, Bjørnson, Wergeland, Welhaven, Hoel… and yes, Munch. One night about a year ago, the bust of Munch was stolen from the cemetery. Two weeks later it was mysteriously returned to its original place – wearing a tie. Last summer, I noticed a white plaster mask of Munch’s face hanging in a tree in the garden outside the bar at Kunstakademiet. It was clearly made from the stolen bust. In the weeks that followed, more masks appeared in and around the bar at the art academy, perfectly blending in with the superb, decadent atmosphere of the place.

In this setting, and in this bar (where the bouncer at the door on Saturdays has been wearing a kilt consistently throughout this winter with temperatures down to minus 10 degrees Celsius, and where the only source of concern is the steadily increasing number of chic Swedes with tight jeans and sharply pointed shoes) the masks of Munch fit in rather well. In what is generally perceived to be a publicity stunt, an art student at the academy has claimed that he made the plaster masks by mixing in the ashes of the stolen Madonna and The Scream. Regardless, this student clearly has an obsession with the artist, and he continues to mass produce Munch masks, giving megalomaniacal statements to the press about "conquering the world" with the spirit of Munch.

Edvard Munch always seems to come back to haunt us. Waking up one morning, late for work, getting dressed in a hurry, running down the stairs, turning the corner of the block half asleep, and suddenly there you have it, right in front of you: A red and orange sunrise completely illuminating the heavens over Oslo. For a second you just have to gasp and ask yourself: Is this the apocalypse? Then The Scream comes to mind, and what Munch himself wrote about it: “I was walking along a path with two friends. The sun was setting. I felt a breath of melancholy. Suddenly the sky turned blood red. I stopped and leaned against the railing deadly tired – looking out across flaming clouds that hung like blood and sword over the deep blue fjord and town. My friends walked on. I stood there trembling with anxiety and I felt a great, infinite scream through nature.”

It’s impossible to live here and not feel the same, occasionally. Even though one attempts to repress Munch and his art by trying to convince oneself that one has overcome the distressing emotions that he projected through his art, or by hiding his art in a bunker in the most godforsaken part of Oslo, the universality of his paintings continue to connect to the unconsciousness of humanity, making Munch a global superstar, which again makes it a matter of national importance to secure his works of art and to make him the poster child of Norwegian culture. The paintings left behind by the Master Communicator of Terror and Anxiety is protected by anti-terror measures. Young pilgrims of doom continue to flock to the land of the nervous Norwegians, populating our bars, pointing fingers at us, mocking us as we wander through the streets forlorn and paralyzed by perpetual puberty, clutching our notebooks.

LINKS: Edvard Munch: The Modern Life of the Soul is at MoMA, NY, February 19–May 8, 2006. Read a review from the New Yorker. See the Munch Museum for details on future exhibitions. Read the LA Times’ account of the heist trial in Oslo. Read about the bust theft from Vår Frelsers Gravlund. For a sense of Munch’s paranoia, check out Munch: By Himself. Some paintings: The Voice, The Yellow Log, Starry Night, Between the Clock and the Bed. Also, see a gallery from The Washington Post.

Posted by håvard simensen at 10:15 PM | Permalink