contexploration

Et besynderlig karaktertrekk ved islamofober er at de praktiserer en bokstavtro tolkning av en religion som de selv frykter. Fremskrittspartiets Per Sandberg sa i en Holmgang-debatt at Mulla Krekar ikke burde ha satt sin fot innenfor dørene på utestedet Smuget i forbindelse med sin boklansering ”fordi det ble servert alkohol der, noe som er forbudt i følge islam”. Carl I. Hagen proklamerte foran menigheten Levende Ord i Bergen at Muhammed ønsket å ”rekruttere barn i en kamp for å islamifisere verden”. Da den norske ambassaden i Damaskus ble angrepet og ødelagt ble Hege Storhaug i Human Rights Service intervjuet av TV2 Nyhetene [4.2.] foran moskeen på Grønland. Der gikk hun til angrep på islam og mente at Muhammed må ha vært pedofil fordi det står i Koranen at han giftet seg med en 9-åring jente.

Men også de politikere som kommer muslimene i møte trår feil når de inngår i justering av en trosretning som de selv ikke tilhører. Etter et møte med immigrasjonsministeren Beverly Hughes i London kunne tidligere statsråd Erna Solberg slå fast at ”islam må moderniseres” (Aftenposten). Hun mente at den norske staten burde stille krav om hvem som skulle få lov til å bli imamer. Tony Blair, George W. Bush og andre vestlige ledere gjentar gang på gang at salafi-jihadistene ikke representerer ”den ekte og sanne islam” men en ”pervertert” eller ”forvrengt” versjon.

Men det er ingen som innbiller seg at hverken Bush, Blair eller Solberg har studert Koranen. Hva slags troverdighet har de - som ikke-muslimer - når de forkynner at den ene eller den andre retningen av islam er den rette? De velmenende dialogtilhengerne resonnerer slik: Ettersom islam må anses som én av kildene til terrorisme, må også islam være en del av løsningen. Den britiske etterretningstjenestens forsøk på manipulasjon av den arabiske opinionen gjennom ”black-propaganda” er basert den samme teorien. The Observer avslørte høsten 2005 at britiske etterretningsmenn deltok i teologiske diskusjoner på arabiske nettsteder i håp om å justere islamsk jihad i en ikkevoldelig retning.

Tankegangen til dialogtilhengerne er dypt problematisk. Er det ikke mer hensiktsmessig å vedkjenne at etisk fjernstyring i form av religion er avskyelig i seg selv, i stedet for å forsøke å kaste seg inn i en kamp om fjernkontrollen? Når politiske ledere søker dialog med religiøse ledere, burde de gjøre det med utgangspunkt i den sekulære rettstatens spilleregler som sikrer livssynspluralismen. I liberale demokratier er det individer som har rettigheter, ikke religioner. Hvis en sammenslutning av mennesker med personlighetsspaltning skulle ha krevd to stemmesedler i Stortingsvalget i stedet for én, hadde ikke politiske ledere gått deres ”tro” i møte og sagt: ”Ja, dere skal få to stemmesedler hver, men husk å fylle ut to selvangivelser også.”

I tillegg til de islamofobe (som demoniserer islam) og dialogtilhengerne (som ønsker en fredelig islamversjon), har man en tredje gruppe aktører i det politiske spektrum. Denne grupperingen foretrekker åpent en allianse med den mest potente islamtolkningen. Disse kan man kalle for islamofile.

I Storbritannia har globaliseringsmotstanderne i Socialist Workers Party (SWP) alliert seg med islamister fra Det muslimske brorskap i kampen mot amerikansk ”imperialisme” i Stop the War Coalition. Alliansen arrangerte gigantiske demonstrasjoner mot de militære intervensjonene som hadde til hensikt å kaste Taliban og Saddam Hussein fra makten. SWP og islamistene står også bak George Galloways ”Respect” - partiinitiativet som sikret Galloway parlamentsplass i 2005. Under en demonstrasjon foran den israelske ambassaden i London ga en av SWP-arrangørene ordre om at de sekulære kvinnene burde dekke til håret sitt i solidaritet med de ”muslimske søstre” som deltok (Solidarity 3/6).

Den norske avdelingen av SWP heter Internasjonale Sosialister (IS). Selv om Internasjonale Sosialister er en del av antikrigsbevegelsen er de ikke pasifister. Finn den freudianske glippen i denne lederartikkelen fra IS-avisen Gnisten: ”Siden makt er det eneste språket elitene forstår, må antikrigsbevegelsen i og utenfor Irak derfor vise krigsmaktene at det er farligere for de å bli enn å rømme. USA har vist seg sårbar. Motbevegelsene bør angripe." Og i den samme lederartikkelen kommer det en våt drøm til syne; "Dersom USA pådrar seg et Iraksyndrom, som følge av et fatalt nederlag, vil det kunne vekke, ikke bare en ny venstreside, men en ny bølge av revolusjoner."

I Klassekampen 10.2. kunne man lese at Internasjonale Sosialister oppfordret venstreaktivister til å stille opp i demonstrasjon mot karikaturtegningene (”Still opp for muslimene”). Sammen med lederne av Rød Ungdom og Attac mente Andreas Ytterstad at venstresiden måtte protestere mot ”hetsen” av islam. I demonstrasjonstoget i Oslo lørdag 11.2. - der de tildekkede kvinnene gikk bakerst i en separat seksjon og flere unge menn gikk maskert - kunne man se IS’ere holde opp paroler som ”Stopp krigen – Stopp den rasistiske hetsen” mens de andre demonstrantene ropte ”Allah er stor”.

De muslimske organisasjonene hadde på forhånd frarådet sine medlemmer å delta i demonstrasjonen. Internasjonale Sosialister valgte å støtte de anonyme arrangørene. Oppfordringen om å ”stille opp for muslimene” var med andre ord misvisende. Når enkelte venstreradikale velger å ta islamistenes side i forhold til tegningene, tar de også stilling i en intern diskusjon iblant muslimer.

I en hjerteskjærende appell fra det sekulære, irakiske kommunistpartiet fra 15. januar ber man de amerikanske og britiske styrkene forbli i Irak inntil sikkerhetssituasjonen bedres. (Partiet var imot intervensjonen.) Kommunistpartiet skriver: ”Vi er dessverre nødt til å fastslå at de irakiske, demokratiske kreftene ikke har mottatt effektiv støtte fra den internasjonale venstresiden. Man har forholdt seg som observatører heller enn å delta aktivt for å utøve innflytelse på situasjonen i Irak, spesielt med tanke på utviklingen av demokrati i en tid hvor demokrater og patrioter har akutt behov for mangesidig støtte og solidaritet.”

Internasjonale Sosialister og lederne av Rød Ungdom og Attac har tatt stilling. Andre sosialister og sosialdemokrater burde også ta stilling, men for de irakiske og muslimske demokratene, for utvikling av rettstater som tillater religionskritikk. Konfrontasjon med religiøs totalitarisme har for lengst blitt et globalt fenomen. Uten en prinsipiell stillingtagen til religion som ideologi og sekulær rettstat som motsats til tyranni kommer den norske venstresiden til å fomle inn i et minefelt som den ikke fortjener å komme helskinnet ut av.

En versjon av denne teksten stod i Ny Tid 24.2.6. Tegn abonnement her. Lenker: Erna Solberg ”islam må moderniseres”; Black-propaganda i The Observer; "Dekk til håret!" Solidarity 3/6; "Motbevegelsene bør angripe" leder i Gnisten mars 2004; ”Still opp for muslimene” Klassekampen; Appell fra det irakiske kommunistparti. Les også et tidligere innlegg.