contexploration

45-minutterspåstanden
Det fantes flere, legitime grunner til å intervenere militært for å fjerne Iraks president Saddam Hussein fra makten. USAs president Bush og Storbritannias statsminister Blair valgte å konsentrere seg om argumentet om at Saddam var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen og at han utgjorde en spesiell og akutt trussel mot verdenssamfunnet. Spesielt i forhold til å overbevise befolkningen på hjemmebane var argumentet om at Saddam utgjorde en trussel ”mot oss” det viktigste og mest effektive.

I den hensikt gikk den britiske regjeringen i september 2002 for første gang i historien til det skritt å produsere og publisere en etterretningsmappe som sammenfattet informasjonen som de britiske etterretningstjenestene satt inne med vedrørende Iraks masseødeleggelsesvåpen.

Den 55-siders mappen het ”Iraq’s Weapons of Mass Destruction”. Dokumentet var en punktvis oppsummerende og forklarende tekst. Den mest alvorlige påstanden i mappen var at Irak utgjorde en trussel mot Vesten og var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen som Saddam var i stand til å anvende innen 45 minutter fra en mobiliseringsordre. Rapporten fortalte videre at Irak hadde skaffet opp til 20 ”Al Hussein” raketter som kunne utstyres med kjemiske eller biologiske våpen, og som hadde en rekkevidde på opptil 650 km.

45-minutterspåstanden ble fremhevet i statsminister Blairs forord og ble nevnt til sammen fire ganger. Tony Blair sa følgende da han presenterte mappen:

”[Etterretningsmaterialet] konkluderer med at Irak er i besittelse av kjemiske og biologiske våpen, at Saddam Hussein har fortsatt med å produsere dem, at han har eksisterende, aktive militære planer for bruk av kjemiske og biologiske våpen som kan iverksettes innen 45 minutter, inkludert mot hans egen shiamuslimske befolkning; og at han aktivt jobber med å anskaffe seg atomvåpen-kapasitet.” - Tony Blair, Underhuset, 24. september 2002

Blair sa videre at Saddam Hussein utgjorde ”en alvorlig og aktuell trussel mot Vesten”.

En fusjon av disse påstandene - ikke en punktvis gjengivelse av de - ledet til førstesideoppslag i britiske aviser med overskrifter som ”Saddam can strike in 45 minutes” (Daily Express) og ”Brits 45 minutes from doom” (The Sun). Artikkelen i The Sun påpekte at britiske turister og soldater på Kypros var innenfor rekkevidden til Saddams missiler med masseødeleggelsesvåpenkapasitet. Oppslagene i avisene ble ikke imøtegått eller korrigert av regjeringen.

45-minutterspåstandens grunnlagsinformasjon
Den kontroversielle 45-minutterspåstanden om Iraks angrepskapasitet ble inkludert i det siste utkastet til etterretningsmappen. Det var den britiske etterretningstjenesten MI6 som brakte påstanden på banen. Av frykt for kildens sikkerhet ble bakgrunnsinformasjon om kilden avsondret for andre enn toppene i etterretningstjenestene og regjeringen.

I forsvarets etterretningsstab var det kun én person som i forkant av mappens publisering ble tilbudt full tilgang til den avsondrede informasjonen. Dette vakte uro fordi ekspertene som hadde best kjennskap til Iraks masseødeleggelsesvåpen befant seg i etterretningsstaben. Ingen av disse fikk tilgang til grunnlagsinformasjonen. Brian Jones arbeidet i forsvarets etterretningsstab og ledet avdelingen med ansvar for kjemiske og biologiske våpen. Der jobbet også David Kelly. Begge ga uttrykk for sterke motforestillinger overfor sine overordnede - både muntlig og skriftlig - mot å benytte denne spesifikke påstanden i etterretningsmappen. (David Kelly tok senere sitt liv da det ble avslørt at det var han som var kilden til BBC-journalist Andrew Gilligans sak om regjeringens bruk av 45-minutterspåstanden.)

Gjennom en serie avisartikler i britisk presse har innholdet i 45-minutterspåstandens grunnlagsinformasjon etter hvert blitt kjent. Kilden til MI6 var en offiser i Saddams hær. Opplysningen ble formidlet til MI6 via en eksil-iraker som pleide gamle kontakter i det irakiske militærapparat. MI6 hadde ikke kunnet fastslå om offiseren var pålitelig eller ikke. Påstanden var den eneste i etterretningsmappen som kun var basert på én kilde. På tross av dette ble 45-minutterspåstanden innlemmet i etterretningsmappen.

Forsvarsminister George Hoon har uttalt at han på tidspunktet for publikasjonen av etterretningsmappen visste at påstanden dreide seg om masseødeleggelsesvåpen til bruk på slagmarken (for eksempel artilleri- og bombekaster-granater) og ikke til raketthoder. Forsvarsministeren var dermed klar over at britiske aviser hadde misforstått innholdet i 45-minutterspåstanden. Men da han ble spurt om hvorfor han ikke anså det som sin plikt å informere mediene om det reelle innholdet i påstanden, svarte han: ”Min er erfaring er at avisene nødig korrigerer oppslagene sine”.

Mistilliten mellom politikere og journalister var allerede her av stor betydning for hvilket bilde av Saddam Husseins Irak som den britiske befolkningen fikk presentert. Senere skulle forholdet forverres ytterligere.

Krisen mellom BBC og regjeringen
Etter en konfidensiell samtale med våpenekspert David Kelly, påstod BBC-journalist Andrew Gilligan i radioprogrammet ”Today” (29.05.03) at regjeringen ”antakelig visste at 45-minutterspåstanden var feil” da den ble inkludert i etterretningsmappen presentert til parlamentet og folket i september 2002.

Hutton-granskningen beskjeftiget seg med dette spørsmålet. Lord Hutton ble oppnevnt til å lede en uavhengig granskning av omstendighetene rundt David Kellys død. Rapporten ble publisert i januar i 2004, og Hutton konkluderte sin granskning med at BBC ikke hadde grunnlag for å hevde at regjeringen visste at 45-minutterspåstanden var feil. Gilligan og flere i BBCs ledelse ble nødt til å trekke seg. Regjeringen og statsministeren slapp unna med mild kritikk for måten forsvarsdepartementet håndterte lekkasjen av David Kellys navn til pressen.

Man har i ettertid kunnet slå fast at det var regjeringens 45-minutterspåstand som var grunnløs. Det har heller ikke blitt funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak.

Statsminister Tony Blair har innrømmet at han ikke en gang visste hva 45-minutterspåstanden gikk ut på, selv om han både fremmet påstanden i etterretningsmappen, i hans forord til mappen og i sin presentasjon av mappen til Underhuset. Selv ikke da krigen startet, 18. mars 2003 visste Blair hva det var informasjonen faktisk siktet til. 45-minutterspåstanden kunne like gjerne gå ut på at Saddam Hussein var i stand til å angripe mål på slagmarken i Irak, som at han kunne angripe vestlige borgere og soldater i Kypros med masseødeleggelsesvåpen. Denne oppsiktsvekkende opplysningen var det Blair selv som plumpet ut med i sitt forsvar i en replikkveksling i Underhuset 4. februar 2004. Tidligere utenriksminister Robin Cook tok da umiddelbart ordet og krevde at dette måtte granskes spesifikt av den nyoppnevnte Butler-kommisjonen. Hvordan kunne det reelle innholdet av den mest urovekkende opplysningen i etterretningsmappen ha blitt holdt tilbake for statsministeren - mannen med det overordnede ansvaret for å sende britiske soldater ut i krig?

Pulverisert ansvar
Verken Hutton-granskningen eller den kommende Butler-granskningen har hatt formell myndighet til annet enn å ”komme med forslag”. Hutton-rapporten beskjeftiget seg overhodet ikke med det faktum at mye av informasjonen som ble presentert i etterretningsrapporten ikke hadde rot i virkeligheten.

Krigsmotstandere og politiske motstandere har derfor trukket sine egne konklusjoner: ”Tony Blair er en løgner”.

Men man har ikke dekning for å anklage Blair for å lyve.

Riktignok presenterte regjeringen et selektivt utvalg av informasjon som etterretningsapparatet satt inne med. De opplyste ikke hva slags kilder de ulike informasjonsbitene hadde, og regjeringen behøvde heller ikke å presisere innholdet i alle informasjonsbitene.

Men med utgangspunkt i ordlyden til Blairs tale til Underhuset, og ordlyden til mappen, kan man ikke hevde at statsministeren ”løy”. Formuleringen av 45-minutterspåstanden var så generell at det var uklart om den viste til slagmarksvåpen eller missiler. Satt sammen med de andre påstandene i mappen var tolkningen om at Saddam kunne angripe Vesten med missiler utstyrt med masseødeleggelsesvåpen innen 45 minutter én av flere mulige tolkninger. Massemediene var naturligvis mer interessert i de mest dramatiske scenariene, men man kan heller ikke hevde at avisene ”løy” ut i fra den brokete informasjonen de ble presentert.

Det var kun de få personene som visste den eksakte grunnlagsinformasjonen i den avsondrede etterretningsbiten (forsvarsminister Hoon innrømmer at han visste, men statsminister Blair benekter at han visste) som eventuelt kunne ha avkreftet medienes tolkning. Men representantene for regjeringen hadde uansett ingen juridisk forpliktelse til å korrigere mediene.

Etterretningstjenestene kan på sin side hevde at de kun gjorde tilgjengelig for regjeringen den informasjon som de var i besittelse av, og at det ikke var deres ansvar at regjeringen ikke klarla 45-minutterspåstandens presise innhold for offentligheten.

Når 45-minutterspåstanden i ettertid kan avfeies, kan alle aktører i byråkratiet, parlamentet og regjeringen toe sine hender og hevde sin uskyld – og det med rette.

Det er ikke enkeltaktører som har vært ”uredelige” eller har ”løyet” innenfor det formelle spillerom de da hadde.

Historien om 45-minutterspåstanden viser hvordan viktig basisinformasjon sendes rundt mellom institusjoner, blir utsatt for fortolkninger, og gjennom massemediene finner sin mest dramatiske formulering. Sikkerhetsgraderingen blir justert underveis. Dette minner om en variant av ”hviskeleken”, hvor kun et fåtall personer i de første leddene av kjeden kjenner informasjonens presise innhold og kilde, mens man i de siste leddene - hvor den politiske beslutningen tas - sitter igjen med en forvrengt og til dels komisk påstand.

En versjon av denne teksten stod på trykk i Klassekampen.