contexploration

Etter 11. september 2001 står Vesten på tå og hev overfor mulige sikkerhetstrusler. Men denne årvåkenheten kan få alvorlige konsekvenser i og med det nye dogmet om å gå til forebyggende militær aksjon mot en diktator eller en stat før det utvikler seg et reelt trusselbilde (”pre-emptive strike”). I praksis kan en vestlig etterretningstjeneste frigi en opplysning om en fremmed stat som det er umulig eller vanskelig å verifisere, hvorpå politiske ledere ser seg tvunget til å ”ta affære” ved militær makt. Historien om det britiske etterretningsapparatets håndtering av den famøse ”45-minutterspåstanden” er nettopp et eksempel på en slik farlig dynamikk.

45-minutterspåstanden
Det fantes flere, legitime grunner til å intervenere militært for å fjerne Iraks president Saddam Hussein fra makten. USAs president Bush og Storbritannias statsminister Blair valgte å konsentrere seg om argumentet om at Saddam var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen og at han utgjorde en spesiell og akutt trussel mot verdenssamfunnet. Spesielt i forhold til å overbevise befolkningen på hjemmebane var argumentet om at Saddam utgjorde en trussel ”mot oss” det viktigste og mest effektive.

I den hensikt gikk den britiske regjeringen i september 2002 for første gang i historien til det skritt å produsere og publisere en etterretningsmappe som sammenfattet informasjonen som de britiske etterretningstjenestene satt inne med vedrørende Iraks masseødeleggelsesvåpen.

Den 55-siders mappen het ”Iraq’s Weapons of Mass Destruction”. Dokumentet var en punktvis oppsummerende og forklarende tekst. Den mest alvorlige påstanden i mappen var at Irak utgjorde en trussel mot Vesten og var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen som Saddam var i stand til å anvende innen 45 minutter fra en mobiliseringsordre. Rapporten fortalte videre at Irak hadde skaffet opp til 20 ”Al Hussein” raketter som kunne utstyres med kjemiske eller biologiske våpen, og som hadde en rekkevidde på opptil 650 km.

45-minutterspåstanden ble fremhevet i statsminister Blairs forord og ble nevnt til sammen fire ganger. Tony Blair sa følgende da han presenterte mappen:

”[Etterretningsmaterialet] konkluderer med at Irak er i besittelse av kjemiske og biologiske våpen, at Saddam Hussein har fortsatt med å produsere dem, at han har eksisterende, aktive militære planer for bruk av kjemiske og biologiske våpen som kan iverksettes innen 45 minutter, inkludert mot hans egen shiamuslimske befolkning; og at han aktivt jobber med å anskaffe seg atomvåpen-kapasitet.” - Tony Blair, Underhuset, 24. september 2002

Blair sa videre at Saddam Hussein utgjorde ”en alvorlig og aktuell trussel mot Vesten”.

En fusjon av disse påstandene - ikke en punktvis gjengivelse av de - ledet til førstesideoppslag i britiske aviser med overskrifter som ”Saddam can strike in 45 minutes” (Daily Express) og ”Brits 45 minutes from doom” (The Sun). Artikkelen i The Sun påpekte at britiske turister og soldater på Kypros var innenfor rekkevidden til Saddams missiler med masseødeleggelsesvåpenkapasitet. Oppslagene i avisene ble ikke imøtegått eller korrigert av regjeringen.

45-minutterspåstandens grunnlagsinformasjon
Den kontroversielle 45-minutterspåstanden om Iraks angrepskapasitet ble inkludert i det siste utkastet til etterretningsmappen. Det var den britiske etterretningstjenesten MI6 som brakte påstanden på banen. Av frykt for kildens sikkerhet ble bakgrunnsinformasjon om kilden avsondret for andre enn toppene i etterretningstjenestene og regjeringen.

I forsvarets etterretningsstab var det kun én person som i forkant av mappens publisering ble tilbudt full tilgang til den avsondrede informasjonen. Dette vakte uro fordi ekspertene som hadde best kjennskap til Iraks masseødeleggelsesvåpen befant seg i etterretningsstaben. Ingen av disse fikk tilgang til grunnlagsinformasjonen. Brian Jones arbeidet i forsvarets etterretningsstab og ledet avdelingen med ansvar for kjemiske og biologiske våpen. Der jobbet også David Kelly. Begge ga uttrykk for sterke motforestillinger overfor sine overordnede - både muntlig og skriftlig - mot å benytte denne spesifikke påstanden i etterretningsmappen. (David Kelly tok senere sitt liv da det ble avslørt at det var han som var kilden til BBC-journalist Andrew Gilligans sak om regjeringens bruk av 45-minutterspåstanden.)

Gjennom en serie avisartikler i britisk presse har innholdet i 45-minutterspåstandens grunnlagsinformasjon etter hvert blitt kjent. Kilden til MI6 var en offiser i Saddams hær. Opplysningen ble formidlet til MI6 via en eksil-iraker som pleide gamle kontakter i det irakiske militærapparat. MI6 hadde ikke kunnet fastslå om offiseren var pålitelig eller ikke. Påstanden var den eneste i etterretningsmappen som kun var basert på én kilde. På tross av dette ble 45-minutterspåstanden innlemmet i etterretningsmappen.

Forsvarsminister George Hoon har uttalt at han på tidspunktet for publikasjonen av etterretningsmappen visste at påstanden dreide seg om masseødeleggelsesvåpen til bruk på slagmarken (for eksempel artilleri- og bombekaster-granater) og ikke til raketthoder. Forsvarsministeren var dermed klar over at britiske aviser hadde misforstått innholdet i 45-minutterspåstanden. Men da han ble spurt om hvorfor han ikke anså det som sin plikt å informere mediene om det reelle innholdet i påstanden, svarte han: ”Min er erfaring er at avisene nødig korrigerer oppslagene sine”.

Mistilliten mellom politikere og journalister var allerede her av stor betydning for hvilket bilde av Saddam Husseins Irak som den britiske befolkningen fikk presentert. Senere skulle forholdet forverres ytterligere.

Krisen mellom BBC og regjeringen
Etter en konfidensiell samtale med våpenekspert David Kelly, påstod BBC-journalist Andrew Gilligan i radioprogrammet ”Today” (29.05.03) at regjeringen ”antakelig visste at 45-minutterspåstanden var feil” da den ble inkludert i etterretningsmappen presentert til parlamentet og folket i september 2002.

Hutton-granskningen beskjeftiget seg med dette spørsmålet. Lord Hutton ble oppnevnt til å lede en uavhengig granskning av omstendighetene rundt David Kellys død. Rapporten ble publisert i januar i 2004, og Hutton konkluderte sin granskning med at BBC ikke hadde grunnlag for å hevde at regjeringen visste at 45-minutterspåstanden var feil. Gilligan og flere i BBCs ledelse ble nødt til å trekke seg. Regjeringen og statsministeren slapp unna med mild kritikk for måten forsvarsdepartementet håndterte lekkasjen av David Kellys navn til pressen.

Man har i ettertid kunnet slå fast at det var regjeringens 45-minutterspåstand som var grunnløs. Det har heller ikke blitt funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak.

Statsminister Tony Blair har innrømmet at han ikke en gang visste hva 45-minutterspåstanden gikk ut på, selv om han både fremmet påstanden i etterretningsmappen, i hans forord til mappen og i sin presentasjon av mappen til Underhuset. Selv ikke da krigen startet, 18. mars 2003 visste Blair hva det var informasjonen faktisk siktet til. 45-minutterspåstanden kunne like gjerne gå ut på at Saddam Hussein var i stand til å angripe mål på slagmarken i Irak, som at han kunne angripe vestlige borgere og soldater i Kypros med masseødeleggelsesvåpen. Denne oppsiktsvekkende opplysningen var det Blair selv som plumpet ut med i sitt forsvar i en replikkveksling i Underhuset 4. februar 2004. Tidligere utenriksminister Robin Cook tok da umiddelbart ordet og krevde at dette måtte granskes spesifikt av den nyoppnevnte Butler-kommisjonen. Hvordan kunne det reelle innholdet av den mest urovekkende opplysningen i etterretningsmappen ha blitt holdt tilbake for statsministeren - mannen med det overordnede ansvaret for å sende britiske soldater ut i krig?

Pulverisert ansvar
Verken Hutton-granskningen eller den kommende Butler-granskningen har hatt formell myndighet til annet enn å ”komme med forslag”. Hutton-rapporten beskjeftiget seg overhodet ikke med det faktum at mye av informasjonen som ble presentert i etterretningsrapporten ikke hadde rot i virkeligheten.

Krigsmotstandere og politiske motstandere har derfor trukket sine egne konklusjoner: ”Tony Blair er en løgner”.

Men man har ikke dekning for å anklage Blair for å lyve.

Riktignok presenterte regjeringen et selektivt utvalg av informasjon som etterretningsapparatet satt inne med. De opplyste ikke hva slags kilder de ulike informasjonsbitene hadde, og regjeringen behøvde heller ikke å presisere innholdet i alle informasjonsbitene.

Men med utgangspunkt i ordlyden til Blairs tale til Underhuset, og ordlyden til mappen, kan man ikke hevde at statsministeren ”løy”. Formuleringen av 45-minutterspåstanden var så generell at det var uklart om den viste til slagmarksvåpen eller missiler. Satt sammen med de andre påstandene i mappen var tolkningen om at Saddam kunne angripe Vesten med missiler utstyrt med masseødeleggelsesvåpen innen 45 minutter én av flere mulige tolkninger. Massemediene var naturligvis mer interessert i de mest dramatiske scenariene, men man kan heller ikke hevde at avisene ”løy” ut i fra den brokete informasjonen de ble presentert.

Det var kun de få personene som visste den eksakte grunnlagsinformasjonen i den avsondrede etterretningsbiten (forsvarsminister Hoon innrømmer at han visste, men statsminister Blair benekter at han visste) som eventuelt kunne ha avkreftet medienes tolkning. Men representantene for regjeringen hadde uansett ingen juridisk forpliktelse til å korrigere mediene.

Etterretningstjenestene kan på sin side hevde at de kun gjorde tilgjengelig for regjeringen den informasjon som de var i besittelse av, og at det ikke var deres ansvar at regjeringen ikke klarla 45-minutterspåstandens presise innhold for offentligheten.

Når 45-minutterspåstanden i ettertid kan avfeies, kan alle aktører i byråkratiet, parlamentet og regjeringen toe sine hender og hevde sin uskyld – og det med rette.

Det er ikke enkeltaktører som har vært ”uredelige” eller har ”løyet” innenfor det formelle spillerom de da hadde.

Historien om 45-minutterspåstanden viser hvordan viktig basisinformasjon sendes rundt mellom institusjoner, blir utsatt for fortolkninger, og gjennom massemediene finner sin mest dramatiske formulering. Sikkerhetsgraderingen blir justert underveis. Dette minner om en variant av ”hviskeleken”, hvor kun et fåtall personer i de første leddene av kjeden kjenner informasjonens presise innhold og kilde, mens man i de siste leddene - hvor den politiske beslutningen tas - sitter igjen med en forvrengt og til dels komisk påstand.

En versjon av denne teksten stod på trykk i Klassekampen.

Posted by contexploration at 06:00 AM | Permalink

Den amerikanske fantasikraften ble på sjokkartet vis vekket til live 11. september 2001. Men de amerikanske og britiske granskningene fra 2004 som gjennomgikk etterretningen i forkant av Irak-krigen i 2003 forteller historien om hvordan denne nyvunne forestillingsevnen ledet til en fullstendig mytologisering av Saddam Hussein og hans masseødeleggelsesvåpen.

Før 11. september var problemet for lite fantasi - før Irak-krigen var problemet for mye.

”Det er avgjørende å finne frem til rutiner for å styrke forestillingsevnen og byråkratisere evnen til fantasi.”

- 11. septemberkommisjonens forslag til reform av amerikansk etterretning

”Når vi står overfor klare trusler kan vi ikke vente på håndfaste bevis som kan komme i form av en soppsky.”

- President Bush om Iraks masseødeleggelsesvåpen, Cincinnati, 7. oktober 2002

Amerikansk tilbakeholdenhet før 11. september 2001
Svakheten i amerikansk etterretning i tiden før 11. september 2001 har blitt identifisert som en svikt i evnen til å forestille seg hva terroristene var i stand til – en manglende fantasi i forhold til aktuelle trusler. Svikten ble naturligvis demonstrert på dagen 11. september 2001, og den ble bekreftet av 11. septemberkommisjonens grundige analyser. I timene etter terrorangrepene ble president George W. Bushs isolasjonistiske utenriksagenda fullstendig invertert: Al-Qaida skulle oppsøkes og tilintetgjøres; Nordalliansen i Afghanistan ble lovet all nødvendig støtte til å kaste Taliban-regimet fra makten; alle land som huset islamistiske terrorister var å betrakte som USA-fiendtlige, og George W. Bush var ikke lenger motstander av militær deltakelse i humanitære intervensjoner (noe man omsider fikk se da amerikanske soldater gikk i land i Liberia i august 2003).

En side ved 11. septemberkommisjonens rapport som vitner om en manglende forestillingsevne er den tilbakeholdenhet USA viste overfor al-Qaida og bin Laden før terrorangrepene i 2001. Da man i desember 1999 fikk klare forvarsler om at et massivt, bin Laden-dirigert angrep på amerikansk jord var i vente - det planlagte ”årtusenangrepet” - reagerte man med en offisiell henvendelse til Taliban hvor man erklærte at ”dersom en terrorhandling skulle komme til å skje, vil vi holde Taliban ansvarlig”. (Denne trusselen hadde amerikanerne for øvrig fremmet allerede i 1998 etter bombingen av de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania, og den kom også til å bli gjentatt ytterligere to ganger innen 11. september 2001.)

Slike diplomatiske trusler hadde ingen effekt.

Richard Clarke jobbet i Det hvite hus som sikkerhetsrådgiver med terrorisme som spesialfelt i over ti år. Et forslag fra Richard Clarke i desember 2000 om å slå til med missilangrep mot bin Laden og hans treningsleire i Afghanistan ble avvist. I desember 1999 foreslo også Massoud, lederen av Nord-Alliansen, at styrkene hans skulle foreta et rakettangrep mot bin Ladens treningsleir i Derunta. Amerikanerne fikk han til å skrinlegge angrepet. CIA var redd for at de ved å godkjenne Massouds forslag ville bryte likvidasjonsforbudet som ble innført i CIA på 1980-tallet.

Som følge av CIAs mangel på informanter og agenter i al-Qaida-nettverket, ble det ubemannede overvåkningsflyet Predator den eneste måten for amerikanerne å kartlegge bin Ladens bevegelser på. Predator var i luftrommet over Afghanistan for første gang 7. september 2000. Richard Clarke krevde gang på gang at flyene måtte utstyres med raketter som kunne brukes til å likvidere bin Laden. Først etter 11. september 2001 fikk han innvilget sitt ønske. Sjef for kontraterrorisme, Cofer Black, motsatte seg til å begynne med å trappe opp rekognoseringsflygningene med Predator over Afghanistan våren 2001, ettersom han mente at den mulige gevinsten ved å finne bin Laden var mindre enn risikoen for et PR-nederlag dersom et fly skulle styrte over Afghanistan og Taliban kunne invitere CNN til å filme et forkullet amerikansk flyvrak.

Masseødeleggelsesvåpen ble valgt som hovedargument
Av de mange grunnene som talte for at man burde gå til militær aksjon for å fjerne Saddam Hussein, valgte president George W. Bush og statsminister Tony Blair å konsentrere seg om argumentet om at Saddam Hussein var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen og utgjorde en ”aktuell og alvorlig” trussel mot verdenssamfunnet. Da man i etterkant av intervensjonen ikke fant masseødeleggelsesvåpen i Irak hjelper det lite å falle tilbake på subsidiære argumenter – om at krigen egentlig var en humanitær intervensjon (i flg Tony Blair), eller at krigen handlet om opprettingen av et amerikansk fotfeste i Midtøsten (i flg viseforsvarsminister Paul Wolfowitz).

Masseødeleggelsesvåpen ble valgt til å markedsføre krigen fordi det var det mest effektive overfor den amerikanske og britiske opinionen. Merk for eksempel denne formuleringen fra statsminister Tony Blair i innledningen til etterretningsmappen ”Iraq’s Weapons of Mass Destruction” fra september 2002:

”Om vi ikke konfronterer trusselen fra Saddams masseødeleggelsesvåpen vil vi ikke bare undergrave autoriteten til FNs resolusjoner, men viktigere enn dette - på lang sikt - er at vi setter det britiske folks sikkerhet og velferd i fare.”

Tilsvarende - i den amerikanske ”etterretningshviteboken” fra oktober 2002 - ble det fremmet en påstand om at Irak kunne angripe med biologiske våpen ”inkludert muligens mot det amerikanske fastlandet”.

Hvordan skulle man få den britiske befolkningen til å tro at Saddam Hussein utgjorde en aktuell trussel mot britiske borgere? Det er her den famøse 45-minutterspåstanden kommer inn i bildet. I den britiske regjeringens etterretningsmappe fra september 2002 ble påstanden nevnt fire ganger: Irak utgjorde en trussel mot Vesten og var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen som kunne anvendes innen 45 minutter fra en mobiliseringsordre. Etterretningsmappen fortalte videre at Irak hadde anskaffet rundt 20 Al-Hussein-raketter som kunne utstyres med kjemiske eller biologiske våpen. Rakettene hadde en rekkevidde på opptil 650 kilometer. En symbiose av disse påstandene ledet til førstesideoppslag i britiske aviser med overskrifter som ”Saddam can strike in 45 minutes” (Daily Express) og ”Brits 45 minutes from doom” (The Sun). Artikkelen i The Sun viste til at britiske turister og soldater på Kypros var innenfor rekkevidden til Saddams missiler med masseødeleggelsesvåpenkapasitet. Oppslagene ble ikke imøtegått eller korrigert av regjeringen.

Lord Butlers rapport om britisk etterretning om Irak før krigsutbruddet i mars 2003 ble publisert 14. juli 2004. Rapporten konkluderer med at 45-minutterspåstanden ikke burde ha vært inkludert i etterretningsmappen. 45-minutterspåstanden var generelt formulert, noe som tilslørte at det dreide seg om masseødeleggelsesvåpen til bruk på slagmarken, ikke til raketthoder. Dette var i tillegg den eneste påstanden i etterretningsmappen som kun var basert på én kilde.

Styrket amerikansk fantasikraft
Senatets etterretningskommisjon fikk i oppgave å analysere innholdet i - og bruk av - amerikansk etterretningsinformasjon i forkant av Irak-krigen. “Report on the U.S. Intelligence Community’s Prewar Intelligence Assessments on Iraq” ble offentliggjort 9. juli 2004. Hvordan kunne det amerikanske etterretningsmaterialet om Iraks våpenkapasitet og påståtte forbindelser med al-Qaida vise seg å være så feil? På pressekonferansen ved offentliggjøringen av rapporten sa demokraten John D. Rockefeller IV: ”Kongressen hadde ikke godkjent krigen, om vi hadde visst den gang det vi vet i dag”.

CIA opplevde et hardt press fra Det hvite hus i forhold til å klargjøre om det eventuelt eksisterte bånd mellom al-Qaida og Saddam Hussein. Det politiske presset fikk CIAs ombudsmann til å uttale til senatkommisjonen at han ”aldri hadde sett noe liknende i hans 32-årige karriere”. Demokratene i Kongressen forsøker å bruke CIA-ombudsmannens uttalelser til å hevde at Bush-regjeringen presset etterretningsorganisasjonene til å produsere argumenter som kunne brukes til å gå til krig mot Saddam.

Men det er nettopp denne typen årvåkenhet i forhold til tenkte terrortrusler som 11. septemberkommisjonen på sin side spesifikt anbefalte. Statstjenestemenn ved Det hvite hus og regjeringsmedlemmer må i fremtiden være mer på vakt overfor scenarier som kan true amerikanske interesser. For å oppnå dette må den politiske ledelsen øke møtehyppigheten med etterretningstjenestene, stille oppfølgningsspørsmål og benytte fantasien i forhold til fremtidige trusselbilder.

Samspillet mellom politisk ledelse og etterretningen var også svært tett i Storbritannia før Irak-krigen. John Scarlett ledet den felles etterretningskomite (JIC), utvalget som samkjører de britiske etterretningstjenestene og leverer analyser til regjeringen. Utvalget stod som offisiell forfatter av etterretningsmappen fra september 2002. Koordineringen mellom Scarlett og medierådgiver Alastair Campbell ved statsministerens kontor var i følge etterretningsmennene Brian Jones og David Kelly årsaken til at mappen ble spritet opp. Det var for eksempel Campbell som overbeviste Scarlett om å endre ordlyden ”kan kanskje være i stand til å angripe vestlige mål innen 45 minutter” til formuleringen ”er i stand til”.

I Butlers rapport er det imidlertid ingen som blir stilt til ansvar for forvrengninger som dette.

Butler skriver at feilene skyldes en ”kollektiv svikt” i systemet. I rapporten vises det til fenomenet ”gruppetenkning”. Begrepet gruppetenkning stammer fra konformitetsforskningen til psykologen Irving Janis’ fra 1970-tallet. Fenomenet innebærer at en gruppe tar mangelfulle avgjørelser ved at medlemmene tilpasser sine holdninger til det de antar er konsensus i gruppen.

I Lord Huttons rapport fra januar 2004 var konklusjonen tilsvarende: Statsministerens ønske om en sterkest mulig etterretningsmappe for å vinne støtte for krigen ”kan ha påvirket Scarlett og de andre medlemmene av JIC ubevisst”.

I likhet med Butler-rapporten legger den amerikanske senatkommisjonen skylden på ”gruppetenkning”. Etterretningsapparatet led av en ”kollektiv forinntatthet” om at Irak hadde et aktivt masseødeleggelsesprogram. Oppfatningen var så sterk at kvalitetssikringsmekanismer ble tilsidesatt – for eksempel bruk av ”djevelens advokat”. I senatkommisjonens rapport står det rett ut at etterretningstjenestemenn ved flere tilfeller baserte sine analyser ”mer på egne forventninger enn på en objektiv evaluering av tilgjengelig etterretningsinformasjon.” Ekspertene utredet få alternative scenarier, vektla selektiv informasjon og arbeidet i en atmosfære hvor det ble upopulært å fronte dissenterende synspunkter.

Rapportenes konklusjoner burde vekke bekymring. Det virker unektelig som hvitvask når man legger skylden for de siste års etterretningstabber på psykologiske fenomener som ”gruppetenkning”, ”kollektiv svikt”, ”ubevisst påvirkning” og ”manglende fantasi”. Ingen har blitt stilt til personlig ansvar for sine handlinger. Forklaringen må ligge i at granskningskommisjonene ikke har hatt formell myndighet til annet enn å ”komme med forslag”. Amerikanske og britiske politikere har vært nøye med å begrense mandatene til granskningene.

Omstilling av etterretningstjenestene
De fire granskningsrapportene fra USA og Storbritannia peker mot en omfattende reorganisering av vestlige etterretningsapparater. Det handler også om å anerkjenne begrensninger i statlig etterretning sammenliknet med andre kilder til innsikt om verden – slik som internett og private forskningsaktører. Å forstå verden er en global utfordring. 11. septemberkommisjonen formulerer seg slik:

”I verden etter 11.september 2001 er trusler definert av konfliktlinjer som skjærer gjennom alle samfunn - i motsetning til territoriale grenser mellom de. Problemene er transnasjonale."

President Bush foreslår å opprette et eget etterretningsdirektorat for å koordinere etterretningstjenestene. Men mer sentralisering og effektiv flyt av informasjon internt i etterretningsapparatet er imidlertid ikke tilstrekkelig: Problemet er ikke bare manglende samkjøring. Institusjonell forståelse av presisjonen til ulike typer basisinformasjon krever at etterretningsorganisasjonenes analytikere beholder sin uavhengighet. Richard Clarke ønsker en separat enhet som analyserer informasjonen CIA innhenter for å motarbeide gruppetenkning. Her får han støtte av sentatkommisjonen: Sammenblanding av innhenting, analyse og presentasjon var en sentral årsak til at etterretningsorganisasjonene feilvurderte Iraks masseødeleggelseskapasitet.

Richard Clarke mener at man må ha større muligheter til å delegere terrorismeforskning til frittstående offentlige og private organisasjoner. Verdien av dissens og bruk av eksterne aktører i bekjempelsen av voldelige, islamistiske fundamentalister er noe Richard Clarke har vektlagt gjentatte ganger i etterkant av terroraksjonene mot USA. I forhold til CIAs feltarbeid har han etterlyst små, fleksible eliteprosjekter av agenter som - gjerne i fellesskap med private aktører - kan konfrontere al-Qaida med samme type subversiv brodd som terrornettverket selv.

Private bidrag i kampen mot islamistisk terrorisme
I kampen for å forhindre al-Qaidas årtusenangrep ble Richard Clarke overbevist om at det måtte finnes aktive al-Qaida-celler på amerikansk jord. FBI benektet dette. I et møte med Clarke hevdet FBI også at det ikke fantes nettsider i USA som rekrutterte jihadister for trening i Afghanistan. Denne påstanden fant Clarke så utrolig at han leide inn privatetterforsker Steven Emerson for å versifisere den. Emersons firma benytter dypdykk i diskusjonsgrupper på internett og tradisjonell spaning som metoder. Få dager senere kunne Emerson levere en rapport til Clarke med en lang liste over amerikanske jihad-nettsider. FBI og det amerikanske justisdepartementet var målløse.

Noe av det mest oppsiktsvekkende i Richard Clarkes bok ”Against All Enemies” er beskrivelsen av forholdene i FBI: Organisasjonens datasystem var før 2001 så avleggs at etterforskerne ikke hadde muligheten til å foreta enkle søk med Google; Forskrifter fra 1970-tallet hindret agenter i fra å kunne spane på møter i religiøse foreninger; FBI kunne ikke en gang skrive ut websidene til religiøse organisasjoner med mindre man kunne vise til konkret mistanke om kriminell virksomhet.

Richard Clarke er også en tilhenger av teknologiske bidrag fra private aktører i terrorbekjempelsen. Den gigantiske, statlige lyttesentralen til National Security Agency var til liten nytte for å avverge terrorangrepet 11. september 2001, mens det hendige, privatproduserte dataprogrammet Analyst’s Notebook har blitt en suksess, både til kartleggingen av Jemaah Islamiyah i Indonesia og til opprullingen av Saddam Husseins nettverk i Tikrit.

Terrortrusselen mot moderne, demokratiske samfunn utgjøres ikke av en gammeldags fiende og kan kanskje ikke bekjempes med tradisjonelt etterretningsbyråkrati. Man må benytte metoder som er mindre vestlige, mindre hierarkiske, mindre byråkratiske. Det innebærer å gå inn i farvann med nye dilemmaer.

Det oppstår for eksempel en ny sammenblandingsfare når metoder ment for terroristene blir anvendt på andre fiender.

Journalisten Seymoure M. Hersh avslørte amerikanske soldaters tortur av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet. I følge Hershs artikkelserie i The New Yorker ble torturmetodene i det irakiske fengselet kopiert fra et ”special-access program” opprettet av CIA etter 11. september 2001 for å bekjempe al-Qaida. Dette var en hemmelig plan for å drepe eller ta til fange viktige al-Qaida-topper verden over. Men metodikken ble eksportert til den amerikanske okkupasjonsmakten i Irak, uten tanke på at situasjonen der var en helt annen. Fotoene fra torturen av irakiske sivile i Abu Ghraib var ”bevis på at planen hadde gått amok”, i følge en av Hershs etterretningskilder.

Etterretningen mangler presisjon og universialitet
Granskningsrapportene i USA og Storbritannia proklamerer at trusselbildet i det 21. århundre er globalt, men likevel blir det ikke fremsatt ett konkret forslag om nye former for internasjonal koordinering av antiterrorarbeidet. Fortsatt blir etterretning ansett som en del av det nasjonale byråkrati. Etterretningstjenestenes arbeid reguleres av nasjonale lovgivninger som varierer fra land til land. I stedet for å identifisere terrorisme utført av islamistiske fundamentalister som en trussel mot demokrati og menneskerettigheter på globalt plan, tviholder man på et suksesskriterium for terrorbekjempelse som snevres inn til å gjelde ”det britiske folket” eller ”det amerikanske folket".

Mens etterretningstjenestene i 11. septemberkommisjonens rapport får kritikk for ikke å ha hatt fantasi nok til å forestille seg terrorangrepene, forteller granskningene i etterkant av Irak-krigen om fantasi på grensen til paranoia. Om amerikansk og britisk etterretning skal gjenvinne tilliten er det en forutsetning at man vedkjenner at det sentrale problemet hele tiden har vært informasjonens presisjon.

Måten informasjon blir klarert og avsondret på, samt hvordan den beveger seg mellom ulike etterretningsorganisasjoner, handler om ”horisontale” rutiner for informasjonsbehandling som hemmer presisjonen. I tillegg beveger informasjonen seg ”vertikalt”, den stiger oppover i systemet til etterretningens ledelse og politiske beslutningstakere. Underveis i byråkratiet har utallige mennesker analysert, klarert, generalisert og tolket informasjonen.

Når man i etterkant av 11. septemberkommisjonen får innblikk i hvordan private aktører i enkelttilfeller kunne fremskaffe mer presis informasjon enn etterretningstjenestene selv, er det eksempler på hvordan en åpen kilde som internett utnytter det at færrest mulig mennesker ”er borti” informasjonen før den er tilgjengelig for de som trenger den, samt at internett ikke opererer med et ”vertikalt” makthierarki overhodet.

Dette er et paradoks som kommer til å hjemsøke etterretningstjenestene i årene fremover.

Videre lesning: Clarke's Against all Enemies, 11. septemberkommisjonens rapport: ”The 9/11 Commission Report” National Commission on Terrorists Attacks Upon the United States, Rapport fra Det amerikanske senatets etterretningskomité: “Report on the U.S. Intelligence Community’s Prewar Intelligence Assessments on Iraq”, Lord Butlers rapport om britisk etterretning:
“Review of Intelligence on Weapons of Mass Destruction”, Lord Huttons rapport om våpenekspert David Kellys død: ”Report of the Inquiry into the Circumstances Surrounding the Death of Dr David Kelly C.M.G.”

En versjon av denne teksten har vært publisert i ukeavisen Ny Tid. Tegn et abonnement her.

Posted by contexploration at 06:00 AM | Permalink

Amerikansk høyesterett unnlot i saken Elk Grove v. Newdow å ta stilling til om ordlyden ”under Gud” i troskapseden er i strid med konstitusjonens skille mellom stat og religion. Troskapseden blir dermed stående. Høyesterett satte til side en dom fra en appelldomstol i California med den begrunnelse at saksøker Michael Newdow ikke hadde partsevne.

Saken dreide seg om troskapseden slik den er i bruk i amerikanske, offentlige skoler i 32 av delstatene. Skolebarn blir bedt om å reise seg og love troskap til flagget og nasjonen med denne eden:

”Jeg lover troskap til De forente staters flagg, og til republikken den representerer, en nasjon under Gud, udelelig, med frihet og rettferdighet for alle.”

Michael Newdow er ateist, jurist og lege på et akuttmottak i Sacramento, California. Hans datter går på en offentlig barneskole. Newdow mener datteren til daglig befinner seg i en situasjon hvor hun blir tvunget til å velge mellom hennes fars livssyn (ateisme) og en troskapsed med religiøst tilsnitt. Dette er i følge Newdow i strid med den amerikanske konstitusjonens skille mellom stat og religion. Kan staten prakke på skolebarn en Gud som barna selv - eller foreldrene - ikke anerkjenner?

Newdow saksøkte skolen og fikk medhold av en appelldomstol i San Francisco. Justisdepartementet brakte umiddelbart saken inn for den amerikanske høyesterett.

Newdow gikk til det uvanlige skritt å prosedere saken selv, uten advokat. Under den muntlige forhandlingen ble han spurt av høyesterettsdommerne om hvorfor en religiøs dimensjon på troskapseden ikke skal kunne ha livets rett, selv om et fåtall ateister ikke føler seg komfortable med ordlyden. ”Skal ikke samholdet som troskapseden bygger opp under gå foran enkeltindividers reservasjoner?” spurte dommer Breyer.

Svaret fra Newdow var at troskapseden frem til 1954 fungerte utmerket i forhold til nasjonens samhold - uten den religiøse henvisningen. Og selv om majoritetens samhold kanskje blir befestet av eden, forhindrer det ikke at formuleringen ”under Gud” er i strid med ateisters livssyn. Det var nettopp denne form for splid bunnet i religiøs overbevisning som konstitusjonen var ment å garantere mot.

Men høyesterett avviste mandag 14. juni 2004 saken fordi Newdow ikke hadde rett til å representere sin datter. Moren til barnet - Sandra Banning - hadde motsatt seg Newdows kamp for å fjerne ”under Gud” fra troskapseden. Foreldrene har aldri vært gift og moren står som juridisk verge. Hun er kristen.

Alle høyesterettsdommere deltok i saken med unntak av den kontroversielle Antonin Scalia (inhabil etter offentlige uttalelser til støtte for eden). Fem av åtte dommere nøyde seg med å avvise realitetsbehandling som følge av manglende partsevne hos Newdow. De tre dommerne William H. Rehnquist, Sandra D. O’Connor og Clarence Thomas dissenterte i forhold til partsevnen. Disse benyttet derfor anledningen til å kommentere saken i substans. Justitiarius Rehnquist mente formuleringen i troskapseden var en anerkjennelse av USAs religiøse kulturarv, på linje med standardfrasen som æresvaktene i høyesterett proklamerer når retten settes - ”God save the United States and this honorable court” - og formuleringen ”In God We Trust” som er å finne på dollarsedler, inskripsjoner på offentlige bygninger og i nasjonalsangens siste vers. ”Disse ritualene vitner sterkt om at vår nasjonale kultur tillater offentlig anerkjennelse av nasjonens religiøse historie og karakter” skrev Rehnquist.

Men troskapseden skiller seg fra andre henvisninger til Gud i det offentlige liv. Den er formulert som en personlig erklæring (”Jeg lover troskap til …”). Selv om høyesterett tidligere har slått fast at barn i offentlige skoler ikke er tvunget til å ta del i eden, mente Newdow i sin muntlige prosedyre at skolen legger et utilbørlig press på hans datter. Det skal mye til for en 10-åring å la være å sitere eden, med de mistanker om illojalitet som det kan medføre fra klassekamerater og andre.

Dommer Clarence Thomas påpekte at høyesterett tidligere har kommet til at staten ikke kan tvinge noen til å erklære en tro på Gud. I en dom fra 1992 (Lee v. Weisman) slo høyesterett fast at fellesbønn i klasserom, på skolenes idrettsarenaer og i andre skoleseremonier var i strid med konstitusjonens skille mellom stat og religion. Men Thomas konkludere på bakgrunn av dette med at høyesterett burde komme med en ny, presedensskapende avgjørelse som spesifikt tillater troskapseden fordi han mener konstitusjonen ikke forhindrer delstatene i å etablere en offentlig religion.

Patriotisme og religion er eksplosive emner i dagens amerikanske offentlighet. Det er nå forventet at andre ateistiske familier - med partsevne – på ny vil bringe troskapseden inn for domstolene. Mens ni av ti amerikanere ønsker å bevare eden i sin nåværende form mener ateister at saken er av stor prinsipiell betydning i en tid hvor statens sekulære fundament er under press.

Så lenge troskapseden blir stående, vil amerikanske skolebarn som enten er ateister eller støtter et skille mellom stat og religion bli satt i en situasjon hvor de må velge om de ønsker å delta i troskapseden eller om de skal følge sin overbevisning og avstå. Dermed blir patriotismen som troskapseden var ment å fremme forbeholdt de religiøse.

Videre lesning: Skal skolen være for alle? [2007] Hjemmesiden til USAs høyesterett, utdrag fra de muntlige forhandlingene i Elk Grove v. Newdow. Marcy Hamiltons kommentar om de muntlige forhandlingene i fra FindLaw.com

Posted by contexploration at 08:30 PM | Permalink

Noen ganger, etter et mareritt eller en avsindig drøm, våkner man opp og opplever å være lamslått i noen sekunder – sjokkert av de forestillingene som psyken kan produsere mens man sover. Det går noen minutter. Man faller til ro. Drømmeverdenen er fri og har dimensjoner som man ikke alltid ville ha vedkjent seg i våken tilstand. Man innser at man naturligvis kan leve et moralsk liv – et liv med verdighet og varme – på tross av fantasiens nattlige krumspring. På samme vis går det utmerket an å leve som et moralsk individ i Nord-Amerika og Europa, på tross av en surrealistisk medieverden.

Den vestlige offentlighet har blitt et kaos av medier, tanker, fornemmelser, angstfulle bilder, oppbyggelige formaninger – alt side om side, som et speilbilde av vår underbevissthet. Den amerikanske og europeiske offentligheten er mye mer enn en arena for saklig meningsutveksling: Den er vill – fragmentert og fremmed for vestlige borgere selv. Men vi aksepterer medieverdenens innhold slik vi aksepterer vår egen drømmeverden.
Men når dette liberale samlivet blir misforstått, oppstår det spirer til hat mot demokratiet.

Torgmetaforens fallitt
Misforståelsen oppstår når man oppfatter "offentlighet" som noe som "svever over" samfunnet. Man antar at den vestlige offentligheten er et slags torg som skal romme et verdig ordskifte samt speile den rådende moralske konsensus. Offentlighet sidestilles med kultur.

Når religiøse fundamentalister, fra områder utenfor Nord-Amerika og Europa, betrakter overflaten av den vestlige medieverdenen konkluderer de derfor med at det de ser må være uttrykk for vestlig kultur – ergo må menneskene som lever her være perverse og dekadente. I realiteten har de imidlertid observert et speilbilde av menneskets underbevissthet.

Liberale demokratier er grunnleggende forskjellige fra teokratier blant annet grunnet en åpenhet om menneskesinnet, en åpenhet som i stor grad er psykoanalysens fortjeneste. De ubevisste drifters innvirkning på sjelslivet er i dag allment kjent. Dernest har man forsøkt å avvæpne skammen. Til en viss grad har man kanalisert driftene inn i pseudoaktiviteter som sport, kunst og – ja – inn i medieverdenen. At det tradisjonelle skambegrepet har mistet sin betydning i offentligheten, betyr imidlertid ikke at menneskene har utradert moralen som psykologisk størrelse i sine egne liv. Denne slutningen gjør likevel mange kulturkritikere i Vesten. Dermed står man i fare for å støtte opp om de religiøse fundamentalistenes vrangforestillinger.

Vestlig kulturkritikk
Verdikonservative og religiøse kulturkritikerne benytter en serie begreper som sammenblander individuell moral med offentlighetens tilstand: "Dagens samfunnsbevissthet", "samtidens forståelse", "tidsånden", "den postmoderne bevissthet", og ikke minst en utstrakt bruk av pronomenet "vi", er gode og slående eksempler. Her følger et typisk tilfelle: "Den postmoderne bevisstheten er ikke i stand til å dechiffrere de doktrinære konsekvensene av sin egen ryggrads altomfattende mykhet." (Helge Iberg i et essay i Morgenbladet). Slike abstrakte formuleringer får aktørroller i kulturkritikernes dramatiske portrett av en kulturell krisetilstand – et samfunn på randen av dekadent kollaps – men én kollektiv mentalitet, én samfunnspsyke, eksisterer ikke, og å utvikle en bør heller ikke være noen målsetting. Hvis den vestlige medieverdenen i virkeligheten hadde hatt skylden for borgernes moralske forfall, ville det bare vært mulig å bli et moralsk menneske ved hjelp av en reformasjon av offentligheten som sådan.

Kulturpessimistene tilbyr imidlertid et annet alternativ: Å løpe til nærmeste kirke, moské eller tempel for snarest å innlegge seg for indoktrinering i den rådende teologi. Som en imam intervjuet i Morgenbladet sier det: "Folk er veldig forvirret når det gjelder global politikk og hvor verden går. Men det finnes denne muligheten, å vende seg til Gud. Prøve å finne et svar, be, lese Koranen eller Bibelen, gå i moské eller kirke." Først bedriver man kulturell krisemaksimering, deretter tilbyr man botemiddel mot tilstanden. Man får inntrykk av at moral er noe som man umulig kan finne ut av på egen hånd. Enkeltborgeres ukrenkelig rett til å leve etter ens egen samvittighet – i sameksistens med fremmede mennesker med andre livssyn – blir skjøvet i bakgrunnen.

Alternativt kamufleres kulturpessimistenes formaning ved å etterlyse en vending mot den politiske verdikonservatismen, noe som likevel impliserer religiøs moralisme. Verdikonservatisme favoriserer alltid bestemte familie- og samlivsforhold foran andre – i økonomisk politikk, i boligpolitikk, når det gjelder pensjonsrettigheter, og så videre. Viktige landevinninger som partnerskapsloven og abortloven settes under press.

Sekulærfundamentalister?
Noen av de mest innbitte kulturkritikerne har som følge av et slikt samrøre mellom borgernes psyke og offentligheten, gjort forsøk på å posisjonere seg på siden av det liberale demokratiet. Disse forsøker å verdilade samfunnsmodellen ved å si at demokratiet er uløselig sammenkoblet med bestemte økonomiske, geografiske eller psykologiske fenomener. Det blir hevdet at den leder til en nådeløs nyliberalisme, eller at menneskerettighetene er imperialistiske, europeiske ideer av begrenset eksportverdi. En annen påstand er at ideen om multikulturell sameksistens hviler på en hyklersk toleranse mellom individer av forskjellige religiøse eller kulturelle preferanser. Fordi den multikulturelle toleransen er ment å være universell, stemples den som "like fundamentalistisk" som ideene til demokratiets fiender.

"Først og fremst krasjlander den universelle toleransen når den møter kulturer som stiller eksklusive krav til livet og dets organisering" skrev Helge Iberg i et langt essay i Morgenbladet 2. april i år. I en kronikk i Aftenposten 10. august skrev kirkehistoriker Bernt Oftestad: "Sekularismen vakler mellom aksept og kritikk, mellom 'ja til et fargerikt fellesskap' og fiendskap. Å komme ut av denne vakling synes umulig." Dominikaterpater Arnfinn Haram definerer sekularismens bundne portefølje slik: "Parlamentarisk demokrati og kapitalisme, samt ekstrem individualisme og liberalisme." Han spør videre: "Korleis kan ein unngå å skjøne at raseriet mot Vesten har sin bakgrunn i dette? Korleis kan ein vere så lite sensibel for den enorme frustrasjonen som det sekularistiske Vesten skaper i land der religionen er basis for samfunnet?" (kronikk i Morgenbladet 7. februar.) I et tilsvar til meg i Morgenbladet skriver Arnt Folgerø: "De moderne vestlige eliters krav om liberalismens universalitet blir en like stram tvangstrøye som den religiøse fundamentalismen hos jihads protagonister."

Formuleringer som "sekulærfundamentalister" og "sekularismen som ideologi" har blitt moteord blant verdikonservative og religiøse deltakere i offentligheten i 2004. Selv statsminister Kjell Magne Bondevik kalte Dagbladets kommentatorer for "sekulærfundamentalister" da KrF ble utsatt for kritikk i avisen tidligere i høst. Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen benytter uttrykket "sekularismens totalitære ideologi" i en lederartikkel den 9. juli. Jeg betviler ikke Alf van der Hagens ønske om å vekke til live nysgjerrighet rundt religionenes meningsproduksjon. Men finnes det virkelig en liga av brutale "sekulærfundamentalister" som når som helst kan hoppe på deg og frarane deg dine religiøse forestillinger? Hvis man mener at den sekulære modellen ikke muliggjør fredelig sameksistens mellom borgere av alle livssyn innen rammen av demokratiet, hadde det vært interessant å fått presentert alternativene.

Kulturpessimistenes anklage om romantisk relativisme må i stedet sies å passe bedre på disse kulturpessimistenes egne program: Ved å fremstille demokrati og respekt for menneskerettigheter som en tvangstrøye, og ved å markedsføre en kollektiv tilbakevending til krisepakker som religion eller verdikonservatisme, drar de pendelen i gal retning på skalaen mellom personlig autonomi og sosial konformitet. Kritikk av medieverdenen leder til en teori om kulturelt forfall, som igjen fører til en slutning om moralsk forfall. Da er veien åpen for misjon.

Medieradikalt alternativ
I stedet for en reaksjonær refleks i form av religion eller verdikonservatisme, burde man kunne introdusere en annen strategi. En verdsetting av en vill medieverden kan kombineres med personlig årvåkenhet overfor press fra økonomiske aktører og skepsis overfor enkle politiske løsninger. En slik holdning muliggjør et inspirert, åpent demokrati som står fjellstøtt på rasjonalismens og opplysningens fundament, som skiller stat og religion, og som forsvarer annerledestenkendes rett til vern mot forfølging og hets. Og i tillegg: En sensibilitet som rommer en voksen gatesmarthet, en beredskap mot økonomisk manipulasjon og religiøs misjonering.

En versjon av denne teksten stod på trykk i Ny Tid 27.11.2004. Tegn abonnement her.

Posted by contexploration at 08:25 PM | Permalink