Extract from ContExploration.net

extract document nr	8021
local link	http://contexploration.net/extracts/8021.htm
remote link
title	Mobbens Dagbladet
date published	Sept 04, 2004
author	Håvard Simensen
source	Ny Tid
further reading from author

Mobbens Dagbladet

Ny Tid, 04.09.2004.

Av Håvard Simensen

”Gjennom sine 135 år har Dagbladet vært en del av den åndsretning som kalles kulturradikalismen, men som i bredere forstand handler om fornuft og vitenskap, med sterk tro på opplysning som middel mot fordommer og okkultisme.”

- Gudleiv Forr, kommentarartikkel i Dagbladet 9.5.4.

Gjennom Ny Tids serie om kulturradikalismen har man fått presentert flere viktige spørsmål: Kan kulturradikalismen være en konstruktiv strategi i samtiden? Hvilke elementer av kultradikalismens tradisjon er det verdt å ta med seg? Et moment i vurderingen av disse spørsmålene er en kulturkritikk i form av mediekritikk. En spesiell utfordring er hvordan man skal forholde seg til Dagbladet - en avis som sogner til venstresiden, en avis med sterk fokus på populærkultur, åpenhet rundt seksualitet, en avis som liker å plassere seg selv innenfor en moderne kulturradikalisme. Kan man likevel identifisere en brist i Dagbladets forhold til de kulturradikale verdiene Gudleiv Forr ramser opp?

Vold og frykt selger aviser og politikk

Det største problemet i tabloidavisenes nyhetsdekning er overdimensjoneringen av vold. Fokus på kriminalitet og vold skaper frykt, og frykt selger aviser. Jeg bladde gjennom alle Dagblad-avisene for april [1] og satte opp en oversikt over nyheter og politikk. Det desidert mest dominerende tema for Dagbladets nyhetsdekning i april var kriminalitet og drap. Deretter fulgte stoff om Irak, Idol og kongehuset.[2] En slik fokusering på vold er ikke uproblematisk når kriminalitetstallene synker i Norge[3]. Gjentatte spørreundersøkelser har vist at befolkningen tror på tabloidavisenes overdimensjonering av kriminalitet som problem: Man nekter å akseptere at voldsstatistikken viser den motsatte utvikling[4]. Forskning fra England viser at leserne av tabloidaviser som Daily Mail har den mest fordreide oppfatningen av kriminaliteten i samfunnet og er tilsvarende mest redde for vold[5].

Men frykt selger også politikk. (Av alle argumenter kunne bruke for å vinne støtte til Irak-krigen: hvorfor valgte George W. Bush og Tony Blair masseødeleggelsesvåpen?) I Danmark på slutten av 1990-tallet opplevde man et regelrett voldshysteri i mediene. Journalistene stilte politikerne til veggs og spurte: Hva har dere tenkt å gjøre med kriminalitetsbølgen? Presset på politikerne ledet til at Folketinget vedtok lovendringer med skjerpelser av straffelovgivningen (Nyrup-regjeringen kjørte bl.a. gjennom den såkalte ”Voldspakken” i 1997). Men i ettertid viste statistikken til danske kriminologer at det hadde vært en nedgang i voldsepisoder i perioden[6]. Selv det danske lovverket ble påvirket av et medieskapt fenomen. Den fremgang som det høyrepopulistiske partiet Dansk Folkeparti har hatt de seneste årene må også ses i lys av ”kriminalitetsbølgen”.

Hersketeknikker mot politiske motstandere

Det ble skrevet mye i norske aviser om ”amerikansk intimitetstyranni” da amerikanske medier var besatte av detaljene i president Bill Clintons erotiske liv. Dagbladets dekning av ”Søviknes-skandalen” og ”utrenskningsprosessene” i FrP vinteren 2001[7] fjernet alle illusjoner om at norske journalister skulle være mer profesjonelle i så måte. Mediedekning av slike skandaler kan brukes som politisk virkemiddel - som ledd i utøvelse av makt. Da Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen nylig skrev en kommentar om Bill Clintons skjebnesvanger Lewinsky-løgn[8] formulerte hun seg slik: ”Som jeg kunne ha frydet meg hvis det hadde vært den sittende lille løgneren [president George W. Bush] som hadde blitt tatt med buksa nede og måtte svelge all stolthet for åpen skjerm.”[9] Men hun beklager seg over at demokraten Clinton ble stående med et slikt ettermæle. (”Det fins ikke rettferdighet”). Dagbladets politiske redaktør ”fryder seg over” sverting av politiske motstandere med skandaleføljetonger a la Søviknes-saken i FrP, men kvier hun seg for å benytte de samme metodene mot politiske meningsfeller?

Latter ingen unnskyldning for ydmykelser

Etter at Shabana Rehman løftet mulla Krekar på Smuget fikk man også et eksempel på at Dagbladet velger hersketeknikk i stedet for opplysende kritikk. Det å ”fryde seg over” ydmykelsen av Krekar ble Dagbladets offisielle linje: Trakasseringen føyet seg inn i Dagbladets 135 år gamle kulturradikale tradisjon, i følge Gudleiv Forr[10]. Alle Dagbladets skribenter trakk den samme konklusjonen. Lederartikkelen 30. april applauderte ”stuntet”, det samme gjorde Marie Simonsen og Sissel Benneche Osvold. Gudleiv Forr slo fast at ”dersom ikke Shabana kan løfte en mulla, settes strek over en av våre beste tradisjoner”.

I leder-artikkelen[11] og i Gudleiv Forrs[12] kommentar er unnskyldningen denne: Har ikke en kvinne som blir provosert av Krekars ideologi rett til å få utløp for sine frustrasjoner i form av en symbolsk handling, selv om denne kan oppfattes som trakasserende? Ser man ikke at det er den samme argumentasjonen som har blitt anført til forsvar for de amerikanske soldatene som stod for torturen i Abu Ghraib? I USA skapte uttalelsene til den høyrepopulistiske radiomannen Rush Limbaugh kontrovers: Stablingen av nakne irakiske fanger i Abu Ghraib var ikke ”tortur” men tvert i mot en måte for amerikanske soldater å få ”følelsesmessig utløp” for frustrasjonen de følte over å bli skutt på hver dag, mente Limbaugh [13]. Han mente et slikt ”stunt” kunne sammenliknes med innføringsritualene ved amerikanske frat houses.

Hvem sier at fangemishandlingen i Abu Ghraib ikke hadde en humoristisk dimensjon for overgriperne? De sadistiske gjerningsmennene på bildene ler av sine ”stunts”. De søkte naturligvis å bryte ned ofrene, selvfølgelig følte de skadefryd og selvfølgelig var ofrene annerledestenkende mennesker som soldatene sikkert opplevde som representanter for terrorister og opprørere som skapte frykt i hverdagen deres. Trakasseringen av Krekar og torturen i Abu Ghraib er handlinger som er milevis fra hverandre i konsekvens, men de har den samme begrunnelse: Overgriperen berettiget handlingen med at man må ha ”rett” til å få ”symbolsk utløp” for frustrasjon over det offeret ”representerer”.

Både Dagbladet og påtalemyndigheten har jaktet på Krekar. Etterforskningen av Krekar ble henlagt av Riksadvokaten blant annet grunnet sterk tvil knyttet til et vitneutsagn mot Krekar fra et tidligere Ansar al-Islam-medlem i Irak. Vitnemålet til Krekars tidligere geriljakompanjong hadde blitt presset frem under ”avhør” i Abu Ghraib-fengselet, og kunne derfor ikke anses som troverdig. Amerikanerne bruker tortur for å knekke Ansar al-Islam-medlemmer i Irak. Dagbladet bruker mobbing i Norge.

Sikre soner

Som Eivind Tjønneland skrev i sitt essay om kulturradikalismen i Vagant er det ikke underholdningsindustrien eller den kommersielle medieverdenen i seg selv som må utsettes for kulturradikal kritikk[14]. En kulturradikal tilnærming til mediene må være å opprettholde en motsetning: På den ene siden må den frodige mediejungelen forsvares mot angrep fra religiøse og verdikonservative aktører, på den andre siden må individets medievaner utsettes for opplysende kritikk. Midt i denne motsetningen bør kulturradikalismen kunne begrunne behovet for å rydde noen ”sikre soner”, noen avgrensede arenaer fri for populisme. De største faremomentene ved dagens medieverden oppstår når nyhetsdekning og politisk debatt blir infisert av mobbens tankesett. Vi kan kalle dette en sammenblandingsfare.

Det er populismens virkemidler og metoder som gjør Dagbladet medansvarlig for en politisk offentlighet med helt andre suksesskriterier enn det opplyste ordskiftet. Derfor, når Gudleiv Forr skriver at Dagbladet gjennom 135 år har vært en del av en kulturradikal åndsretning som handler om ”fornuft, vitenskap og sterk tro på opplysning som middel mot fordommer og okkultisme”, kan man vanskelig gjøre annet enn å konkludere med at den tiden må være forbi.

En versjon av denne teksten ble publisert i Ny Tid, 04.09.2004.

Mobbing som debatteknikk

Håvard simensen

I et intervju i det siste nummer av Ny Tid mener ansvarlig redaktør Thor Gjermund Eriksen at jeg holder opp et feilaktig bilde av Dagbladets nyhetsdekning.

Eriksen sier jeg baserer mitt gjennomgang av Dagbladets nyhetsdekning i april 2004 på avisens forsider, noe som selvfølgelig er feil. Jeg skrev at Dagbladets nyhetsdekning i april var dominert av kriminalitet og drap. Da jeg summerte antall sider med nyhetsoppslag om de ulike tema tok jeg utgangspunkt i hovedoppslaget på hver side. Notiser, bilag og sport er holdt utenfor. Resultatet var 73 sider om kriminalitet/drap. Alene var det 27 sider om drap utenom Stavanger-ranet. Irak ble dekket med 25 sider, Idol: 21 sider, Kongehuset: 11 sider. Kjendisstoff om politikere: 11 sider, osv. (Se contexploration.net/db.htm).

Thor Gjermund Eriksen mener jeg ikke kan tas seriøst fordi jeg ”sammenlikner” mobbingen av Krekar med amerikanernes tortur i Abu Ghraib. Beskyldningen tar jeg med stor ro. Før jeg tar for meg hva jeg faktisk skrev ønsker jeg å minne Eriksen om at Dagblad-spaltist Shabana Rehman på sin side har ”sammenliknet” torturen i Abu Ghraib med samtidskunsten: ”Den tenkningen som fører til at slike kunstuttrykk dyrkes og hylles på bekostning av mer ærlige, menneskelige eller direkte uttrykk, innebærer å ta avstand fra det som er ureint, som inneholder patos, eller krever at mennesker involverer seg med empati. Det mest groteske eksemplet på denne mangelen på involvering er amerikanernes handlinger i Abu Ghraib-fengslet.” Shabana Rehman: ”Kunsten å ufarliggjøre”, Dagbladet 20.6.4.

Selvfølgelig er tortur noe annet enn mobbing, noe både Rehman, Eriksen og jeg forstår. (Jeg skrev: ”Handlingene er milevis unna hverandre i konsekvens”.) På globalt plan befinner demokratiske og liberale krefter seg i en steil ideologisk konflikt med en gruppe religiøse fundamentalister. I den væpnede delen av denne konflikten - for eksempel i bekjempelsen av terrorister i Irak - mener enkelte at ”alt” må være tillatt, inkludert tortur. Den ideologiske delen av konflikten finner sted i samfunnsdebatten. Religiøse fundamentalister utfordres i det offentlige ordskiftet.

Men i den offentlige debatten er det enkelte som mener at fundamentalistene står for en så ekstrem ideologi at ekstreme metoder kan berettiges i kampen for å avsløre de, inkludert mobbing. Det var denne likheten jeg viste til i min kronikk, med mange eksempler hentet fra Dagbladets leder- og kommentarartikler.

Hvordan skal man møte annerledestenkende - også religiøse fundamentalister - i offentlig debatt? Dagbladets redaktør Thor Gjermund Eriksen sier det slik: ”Vi ser på løftingen av Krekar som en utfordring til en autoritær og kvinneundertrykkende kultur.” Jeg mener det er skandaløst av Dagbladets skribenter – og nå sjefsredaktør – å gå god for mobbing som argumentasjonsteknikk. Det er her debatten ligger, og dette standpunktet må Dagbladet forlate før avisen kan ha troverdighet når den hevder den står for ”opplysning som middel mot fordommer og okkultisme.”

På trykk i Ny Tid 02.10.2004.

Return to ContExploration.net

[1] I mai var det journaliststreik – sommermånedene er unntakstilstand.

[2] Kriminalitet/drap: 73 sider, Irak: 25, Idol: 21, Kongehuset: 11. Notiser, bilag og sport er holdt utenfor. Når jeg har summert sider med nyhetsoppslag, har jeg konsentrert meg om hovedoppslaget på hver side.

[3] SSB’s Levekårsundersøkelse 1983-2001, offentliggjort 16.6.4.

[4] Se bl.a. ”Crime down but we refuse to believe it”, The Observer 27.4.3.

[5] Se “Crime: the truth”, The Independent 22.7.4

[6] ”Vold på dagsordenen”, Søren Laursen, 2001

[7] Fremskrittpartiet fikk halvert sin oppslutning og fikk bare 14,6 i Stortingsvalget høsten 2001.

[8] ”I did not have sex with that woman... Miss Lewinsky”

[11]”Humor er som kjent en alvorlig sak, og den som bryter grenser, risikerer alltid å få publikum mot seg. (…) ”Ytringsfriheten må også gjelde ikke-verbale ytringer når de inngår som en del av den offentlige samtalen”, leder i Dagbladet 30.4.4.

[12] “Men hva er det egentlig mullaen har innenfor dressen som er så ukrenkelig at det ikke går an å utfordre ham i polemikk, enten det er med ord eller med symboler, slik Shabana gjorde?”, kommentar av Forr 9.5.4.

[13] “The Rush Limbaugh Show”, 4.5.4. Les også Susan Sontag ”What have we done?”, The Guardian 24.5.4.

[14] ”Kulturradikalismens fjerde fase”, Vagant, nr. 4/1999