Extract from ContExploration.net

extract document nr

8005

local link

http://contexploration.net/extracts/8005.htm

remote link

 

title

 

date published

 

author

Morgenbladet

source

Morgenbladet

further reading from author

 


--

Religion i markedets tidsalder
Lederartikkel i Morgenbladet
09.07.2004

(…)
Vi er enige med Brøgger, også når hun hevder at også «de radikale spørsmål, som tidligere ble stilt kulturradikalt, nå stilles kulturkonservativt: Det finnes en konservativ pakt mellom de døde, de levende og de ennå ufødte». Som et annet eksempel på radikale spørsmål som stilles på nye måter, nevner hun vår tids tap av ikke-materielle verdier; verdier som nettopp kunst og religion opprettholder, men som det frie markedet ikke klarer å forholde seg til.
(…)
Blind lydighet mot ubevisst innarbeidede dogmer er farlig. Men her i Vesten er det helt andre krefter enn religioner som representerer masseproduserte krav om mental lydighet. Professor Trond Berg Eriksen minner i sin siste bok Kors på halsen om at «å tenke er alltid å tenke annerledes. Å tenke er å kunne si nei». Derfor mener han at det i dag er blitt en av religionens viktigste oppgaver å minne om at «det finnes andre sannhetstyper enn dem som snekres for maktens og profittens skyld. Religionens fanesak er ikke det antimoderne, men det menneskelige i full mening.» Vi har sympati med Berg Eriksen også når han går så langt som å hevde at et erindringsarbeid i forhold til religionens meningsproduksjon er en humanistisk hovedoppgave i dag, «for å forhindre at teknologiens og terapiens maktspråk blir det enerådende forståelsesapparat i fremtiden».

Vi tar avstand fra en politisk konservativ utlegning av religionene som sier at skomakeren skal bli ved sin lest. Vi vil forsvare religionene som inspirasjon til handling for et bedre liv, og som nødvendige påminnelser om historiske forbindelser, intellektuelle erkjennelser, fornemmelser av det hellige – og sosial samhørighet. Dette er langt fra noe ønske om en ny dogmatisk rettroenhet, men uttrykker skepsis til sekularismen som totalitær ideologi, og et forsvar for et større meningsmangfold, gjerne i tråd med det Helge Iberg i dagens avis kaller en agnostisk åpenhet.
 
- Alf van der Hagen

--

Verdikonservatisme i dag
lederartikkel
Morgenbladet 25.06.2004

(…)
Vi mener også å se at det vokser frem en allianse mellom nyliberalismen og deler av det kulturradikale miljøet. I et forsvar for folket gjør mange av kulturradikalerne et knefall for markedsdogmatiske lover. Vår forståelse av radikalitet handler snarere om å holde fast noen fundamentale menneskelige verdier, ikke om å omfavne alt som er nytt. Frihet, likhet og brorskap er slike verdier. Men i dag er det påfallende hvordan likheten og brorskapet fullstendig er overskygget av ideen om frihet. Når markedet får større makt, skjer det en kommersialisering også av offentligheten. Det blir viktigere å selge seg inn på meningsmarkedet enn å bidra til en samtale som fører begge parter et skritt videre.
 
- Alf van der Hagen

--

Morgenbladet
02.07.2004

(…) Effektivitet og rikdom vart det saktens – men vart det meir fred i tida som fylgde? Er det ikkje heller sanninga at dei to siste hundreåra har vore dei mest blodige og krigerske av alle? Det er sjølvsagt for enkelt å dra direkte liner mellom sekulariseringa av samfunnet og opptrappinga av krig og konfliktar. Men det er tydeleg nok at ein ikkje fjerna krigen ved å fjerne religionen. Tydeleg er det og at dei moderne, europeiske samfunna har utvikla sin eigen aggressivitet, i sin kulturelle, politiske og økonomiske imperialisme med tilhøyrande arroganse overfor andre samfunn og kulturar.

Noko av det mest urovekkjande med sekularismen er nettopp dens instinktive og djupt rotfesta medvit om å vere historia sin sigerherre. Sekularismen ser seg som det sjølvinnlysande Framsteget. Sekularismens bundne portefølje; parlamentarisk demokrati og kapitalisme, samt ekstrem individualisme og liberalisme, blir sett som den einast mulege og universelle samfunnsmodellen. Difor blir ein sterkt provosert og overraska når pre-moderne og religiøst funderte kulturar ikkje utan vidare kjøper dette, ja, beint fram stiller seg fiendtlege til det. Det er klårt at slike samfunn kan vere reelt avvisande til demokratiske verdiar. Men mykje av motstanden kan også botne i at Vesten, sekularismens kjerneområde, så lenge har neglisjert og forakta andre kulturar anna enn som kontrollerte og pittoreske innslag i sin eigen kultur. Korleis kan ein unngå å skjøne at raseriet mot Vesten har sin bakgrunn i dette? Korleis kan ein vere så lite sensibel for den enorme frustrasjonen som det sekularistiske Vesten skaper i land der religionen er basis for samfunnet? Korleis kan ein møte denne frustrasjonen utelukkande med moralisering om kor overlegen sekulariteten er? Skjønar ein ikkje at ein alvorleg freistnad på dialog, kunnskap og forståing i møte med religiøs røyndom er nødvendig også for å kommunisere det beste i sin eigen bodskap?

- spaltist Arnfinn Haram

--

Hvem er intolerante?
Morgenbladet
Lederartikkel 09.12. 2005

(…) Historien er ellers full av sterke velgjørere med selsomme meninger: Mahatma Gandhi talte de kasteløses sak i India, men godtok i bunn og grunn selve kastesystemet. Mor Teresa tillot ikke at ikke-katolske besøkende fikk motta nattverden sammen med hennes Barmhjertighetssøstre i Calcutta. Organisasjonen Nation of Islam gjør nok mye bra for fattige i de amerikanske storbyghettoene, men deres uttalte jødehat og "hvite rasisme" er ikke akkurat forbilledlig.

Felles for disse er at de baserer sitt virke på religiøse tradisjoner og erfaringer som i mye og mangt står fjernt fra vår tids globale sekulære kulturer. Det er på tide å spørre om hvem som bør være tolerante. Mindretallet eller flertallet? De eller vi? "Religiøse personer må ikke nektes å ytre seg offentlig i et religiøst språk og grunngi sine overbevisninger i dette språket," hevdet Jürgen Habermas fra talerstolen ved Universitetet i Bergen. "Den populære oppfatningen av toleranse; nemlig at ingen bør holde seg med 'intolerante standpunkter', innebærer at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen," sa Kirkerådets leder Thor Bjarne Bore under årets kirkemøte på Lillehammer.

Misforstått toleranse kan slå over i sin motsetning. Avisen Nordlys oppfordret på lederplass sine lesere til å holde for nesen mens de gir penger til Frelsesarmeen. Gjerne det, Karita Bekkemellom har ennå ikke foreslått lovforbud mot fariseisme i dette landet. Og oppfølgingsforslaget er allerede fremmet i Vårt Lands spalte Hugin og Munin: "Kva om Frelsesarmeen tek ansvar og set fram vaskefat ved sida av julegrytene, slik at folk ope og offentleg kan toa sine hender etter at dei har gjeve pengane?"

- Alf van der Hagen

--

En sekulær stat – for Guds skyld
03.02.2006
lederartikkel i Morgenbladet

Religionene får frem menneskets beste og verste sider. Den religiøse dimensjonen ved eksistensen er knyttet til noe dypt menneskelig. Et sekulært menneskesyn er for mange helt utilstrekkelig, og det synes mer og mer avleggs å kjempe for dette i tradisjonell kulturradikal fasong. Tro kan ikke lenger utdefineres som overtro. Også Human-etisk Forbuds representant i kirke-stat utvalget Bente Sandvik sier nå til avisen Vårt Land at de human-etiske pionerene tok feil da de trodde at fornuften ville gjøre troen overflødig. "Det er heller ikke ønskelig," hevder hun. "Tvert imot er det en verdi å ivareta mangfoldet av tro på en inkluderende måte. Avkristning er et dårlig prosjekt."

Et samfunn må anerkjenne at det for en stor del består av mennesker som i en eller annen forstand kjenner til dette "noe", som befinner seg på en skala fra religiøs overbevisning til spirituell livsstemning. Å kartlegge dette "noe" tør bli en av de mest spennende oppgavene kunstnere og forskere (og journalister) kan gi seg i kast med de neste årene. Men de nordiske samfunnene synes ikke å ha oppfattet dette. I Danmark mener nå stadig flere at de fire groveste av Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer er selve kulminasjonen av flere års forhånelse av muslimer i den politiske debatten. Også nye allianser mellom kulturradikalere og høyrenasjonale her i Norge, kan tyde på at en mer islamkritisk stemning kan få økt tilslutning.

- Alf van der Hagen

--

Sekularisert religion
Morgenbladet
Lederartikkel, 19.08.2005

Pressen bebreides om dagen for å skrive for kritisk om den sittende regjering, og den anklages for fordomsfull kunnskapsløshet på det religiøse felt. Ingen kan være i tvil om at både regjeringer og religiøse institusjoner utøver makt over menneskers ytre og indre husholdning. Så det skulle bare mangle at pressen gjør jobben sin og underlegger makten en kritisk granskning. Men å avfeie, fordømme eller stemple bidrar knapt til en kritisk og opplyst samfunnsdebatt. En kritisk granskning fordrer kunnskap om sitt objekt, og her synes det å stå bedre til med den politiske enn med den religiøse journalistikken. Dette gjelder med skam å melde også for vår egen avis.

Det hevdes fra mange hold at det er en myte at Vesten er så sekularisert som vi tror. Det henvises til over 80 prosent statskirkemedlemskap og flere hundre tusen medlemmer av andre trossamfunn. Synspunktet imøtegås forutsigbart nok av Lars Gule i Humanetisk forbund, som hevder at det er usant at sekulariseringen er en myte. Kanskje har Gule likevel rett – i situasjonsbeskrivelsen. Det finnes faktisk en liten del av verden – Skandinavia og deler av Vest-Europa – hvor den sekulære humanismen fortsatt sitter med hegemoniet. Dette byr på atskillige utfordringer, nå som representanter for Vestens ikke-troende majoritet skal møte og leve sammen med troende fra minoritetskulturene.

Det mangler ikke eksempler på at den sekulære humanismen representerer en intoleranse og en selvgodhet som kan overgå den man vanligvis finner hos troende mennesker. Premisset om at religionen er noe som dør ut av seg selv i takt med utvikling og opplysning, skaper ikke sjelden – og heller ikke overraskende – en overdreven tro på egen fortreffelighet. I så fall er jo mennesker som henger fast i religiøse forestillinger eller erfaringer, på et lavere utviklingstrinn. Ikke rart at de innerst inne oppfattes som dumme. En hoverende ateisme som antar religiøse trekk i fremskrittets navn er lite å ønske seg. Religion er en reelt virkende kraft hos et flertall av menneskene på jorden. Det finnes god og dårlig religion, som det finnes god og dårlig politikk. Men å legge religionen på historiens skraphaug er i beste fall et selvbedrag.

- Alf van der Hagen

--

Angsten for fundamentalismen
Av Helge Iberg

Morgenbladet
Kronikk 02.04.2004

(…) Den 11. september 2001 fikk mange bekreftet sine bange anelser om at fundamentalismen er en destruktiv kraft som er uforenlig med grunnleggende humanistiske verdier. Massakrene i Madrid har bare understreket denne erkjennelsen. I den moderne verdens øyne er fundamentalismen irrasjonell, bakstreversk og voldelig. Vi kan, med en viss retthaversk skadefryd, forstå argumenter om rettferdig aggresjon mot Amerika, McDonald og vestens økopolitiske herredømme. Når vi snakker om fundamentalisme mener vi imidlertid den mørke demonkraften som vil sprenge det moderne sivilisasjonsprosjektet og innføre en ny, despotisk kulturterror.

Et dristigere perspektiv ville være følgende: Fundamentalismen tilbyr et revolusjonært potensial og en bred kulturell utfordring av moderne samfunn som råtner på grunn av et forkvaklet sammensurium av fornuft og fasjonabelt barbari. Den arabiske utfordringen kan leses som et reaktivt symptom på den grenseløse liberalismen i vest. Reaksjonen manifesterer seg i en klar religiøs-moralsk oppblomstring. Terrorgrupper som al-Qaida har klare politiske mål som avspeiler en krenket arabisk kultur og dens ekspansive vilje til fornyet dominans i verdenssamfunnet. Men den ideologiske symbiosen med islamsk jihad (hellig krig) aktiveres for alt den er verd gjennom den kulturelle friksjonen med vestens utagerende promiskuitet.(…)

På samme måte som moderniteten representerer middelstandens selvforståelse, er fundamentalismen i dag en «entartet» disiplin for lekfolk og utenforstående. Fordi den religiøse fundamentalismen våger å sette seg opp mot den multikulturelle nøytraliteten som menneskehetens naturlige ideal, blir den modernitetens taktløse kritiker.  – Av barn og fulle folk skal du høre sannheten, heter det. Jo, tidsånden er en mektig herre som kun lar seg utfordre «utenfra».

- av Helge Iberg
--

 

Speilvendingstrikset

Av Helge Iberg

Morgenbladet
Kronikk 27.01.2006

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060127/AKTUELT003/101270074

 

(…) Hvordan kan toneangivende massemedier greie det kunststykket å framstå som kritiske og radikale, men samtidig eksponere den mest skamløse "populisme" og rigide markeds-tilpasning? Det er vel ingen dramatisk nyhet at kapitalismen med sine amoralske lønnsomhetskrav er blitt det overordnede styringsprinsipp i medienes verden. (…)

 

Fram til 1700-tallets opplysningstid var offentlighetens anliggende å sørge for retttroenhet, moral og god sed og skikk i forhold til universelle prinsipper. De var selvsagt begrunnet i kristendommens lære eller i antikkens allmenngyldige ideer. Også kunsten skulle være en kilde til erkjennelse av disse ideelle forbildene, det evige skjønne og Gudsrikets orden (ordo). Om statsstyre og religionsutøvelse var aldri så undertrykkende, var det likevel innlysende at de måtte begrunnes ut fra ønsket om å strekke seg etter det godes absolutte idé og eksistens.  (…) I våre dager er denne fruktbare spenningen opphevet. Vi har ikke lenger noen forestilling om mønstergivende dyder eller ambisjoner om å strekke oss etter dem (de færreste ser at et samfunn i forandring trenger stadig nye dyder – en dynamisk radikalitet som kan erstatte stivnede "radikaliteter").

 

Informasjon og diskusjon er blitt produkter som skal omsettes med fortjeneste. For at informasjonsstrømmen og kapitalen skal flyte så fritt som overhodet mulig, må man imidlertid sørge for at folks moraloppfatninger ikke legger unødige hindringer i veien. Gjennom massemedienes mentale påvirkningskraft forflyttes samfunnets ethos i takt med markedets likviditetsbehov. Nihilismens voldsspråk befinner seg plutselig innenfor rekkevidden av det folk kan akseptere, samtidig som medieindustrien toer sine hender i glansen fra samfunnsspeilet. (…) For hvem er yppersteprestelig helligmikkel samt inkvisisjon og bøddel i dagens samfunn? Svaret er opplagt. Fascinert av sin egen makt og påvirkningskraft har mediekapitalismen antatt psykopatiske trekk; uvillig eller ute av stand til selvinnsikt og moderasjon.

--

 

Når tiden er inne er det alltid for seint
Kronikk, Morgenbladet

27.10.2006
Av Helge Iberg
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20061027/ODEBATT/110270020/-1/DEBATT

 

(…) Det er absolutt ikke det godes idé eller en forbilledlig moral som lyser bydende over den seinmoderne horisonten. Det er nået for alle penga og porno for enhver anledning. Er dette dekadent? Lever vi i en markspist sivilisasjon eller i en postmoderne mykhet? Svaret på det spørsmålet avhenger av hva man legger i begrepet dekadanse og hvilke øyne som ser. Dekadansen hører i alle fall ikke med i den legitime kulturforståelsen, der den er et ugyldig perspektiv, en lei bakevje for "sutrere" og reaksjonære. Det er dessuten uaktuelt å stille spørsmålet om dekadanse så lenge det perverse er det respektable, og dekadent er det feteste ordet i moteurbanismens skikk og bruk. (Hva skal bohemene gjøre, bli pinsevenner?)

--

Forspilte liv
Morgenbladet
Lederartikkel etter London-bombene.
22.07.2005

(…)

De fire hovedmistenkte – Mohammad Sidique Khan, Shehzad Tanweer, Hasib Hussain, Jermaine Lindsay – var slett ikke "privilegerte". De kom fra en fattig bydel i Leeds, nordøst i England, et fordums sentrum for kullgruvedrift og ullindustri. Som så mange andre vestlige metropoler er også Leeds i ferd med å ta steget inn i "informasjonsalderen". Det innebærer en voldsom polarisering av arbeidsmarkedet, mellom høytlønnet kunnskapsintensivt arbeid på den ene siden, lavtlønnet tjenesteproduksjon (renhold, fastfood, prostitusjon) på den andre – og en tilsvarende oppdeling av det urbane rommet. Bydelene med mange innvandrere preges av arbeidsledighet, kriminalitet, ghettoisering. I de "fremgangsrike" og "fremtidsvendte" bydelene tilrettelegger politikerne for næringsdrift, kulturliv og en neonlysende urban glamour zone, tilpasset den kreative klasses smak. Sosialgeografene har et navn på fenomenet: dual city. Betegnelsen er dekkende for de fleste postindustrielle storbyer, Oslo inkludert.

De fire selvmordsbomberne hadde riktignok utdannelse, og de var vel ansett i nærmiljøet. Men et eller annet sted på veien glapp det: I likhet med mange unge innvandrere fikk de problemer ved overgangen til voksenlivet. Mohammad Khan, som betraktes som lederen i gruppen, sa opp jobben som lærerassistent og forsøkte å holde liv i familien for fattige 17 000 pund i året. De fire unge mennene levde – dette ifølge avisen The Guardian – "i ensformige rekkehus, med allerede nedadgående karrieremuligheter", i en bydel med lite karisma, men adskillig mer stigma.

(…)

Betyr dette at terroristenes viktigste motivasjon ikke er de vestlige landenes utenrikspolitikk, men innenrikspolitikk? Det ville være å gå for langt. Men London-bombernes bakgrunn viser hvor meningsløst det er å blåse til en global "krig mot terror". Kampen mot terrorismen må føres på helt andre politikkområder: Vi må gjøre noe grunnleggende med arbeidslivet, med integrasjonen, med sosialpolitikken, med byplanleggingen – ut fra den innsikt at der det finnes forspilte liv, finnes det potensielt også terrorister.

- Bendik Wold

Publisert 22. juli 2005

[les Mohammad Sidique Khans egen begrunnelse]

--

Det er på tide å gjenoppbygge velferdsstaten
Morgenbladet
Lederartikkel foran valget 2005
02.09.2005

(…)

Vi ønsker fortsatt å tro at mennesker kan ta myndige valg. Vi er ikke dyr som dikteres av egne behov. De fleste av oss er villige til å inngå som borgere av en stat som legger visse begrensninger på vårt private forbruk, av hensyn til et større gode: Noen kaller dette fortsatt for solidaritet eller nestekjærlighet.

Det er i parentes bemerket grotesk å være vitne til at KrF skal ha kristne verdier til å handle om folks seksualliv, alkoholbruk eller annen livsførselsmoralisme – i stedet for om fordeling av samfunnets goder. Den kristne verdien heter nestekjærlighet, punktum. Fattigdommen i Norge har økt under Bondevik: Han har altså sviktet kristne verdier. Vanskeligere er det ikke.

(…)

Vi anbefaler tvilerne å snu ryggen til den nåværende regjeringen som en protest mot de skader som dens politikk har påført de svakeste i Norge. Og vi anbefaler en ny regjering, fordi vi tror at et bredt rødgrønt alternativ (hvis velgergrunnlag gjerne kunne inkludert deler av Venstre, KrF og RV) er det beste til å gjenoppbygge det disse har revet ned. Dessuten vil vi gjerne bli kvitt følgende statsråder: Erna Solberg; fordi hun står for en umenneskelig asylpolitikk, og sulter svake mennesker ut av landet. Per-Kristian Foss; fordi han tar fra de fattige og gir til de rike. Kristin Krohn Devold; fordi hun har knyttet oss tett opp til verdens farligste stat, USA. Vi deltar med styrker både i Irak og Afghanistan. Deltagelsen i Irak har heller ingen støtte i befolkningen, viser en ny undersøkelse. Vi tar også avstand fra tilstedeværelsen av de nye norske spesialstyrkene i Afghanistan, som skal hjelpe amerikanerne med å sende fanger til Guantanamo-basen som del av Operation Enduring Freedom.

Vi vil dessuten gjerne bli kvitt Morten Meyer fordi han tror at alt kan måles i penger. Markedet har blitt selve bildet på hva samfunnet er. Det er den arenaen der vi er mest menneskelige; som kunder. Vi vil vende ryggen til et menneskesyn som sier at jo mer du eier, desto rikere liv lever du. Menneskene skal ikke verdsettes etter sin markedsverdi, men etter deres egenverdi. Stadig færre eier stadig mer – også i Norge. Vi synes fellesskapet skal eie naturressurser, vannkraft og andre nasjonale eiendommer, vi reagerer med vantro når arvesølvet selges ut til private aktører.

Vi ønsker ikke en utvikling der pengeseddelen blir stadig viktigere på bekostning av stemmeseddelen … 25 år med nyliberalisme er nok!" heter det foran den store demonstrasjonen Ny kurs 2005 i Oslo lørdag. Så blir den neste oppgaven å sørge for at den samme mentaliteten ikke bare fortsetter under en ny regjering Stoltenberg. Minne AP om at det fortsatt dreier seg om å yte etter evne og motta etter behov. Første bud må bli å sørge for at flere yter – og at ikke en fjerdedel av befolkningen faller utenfor. Men det er i neste omgang. Først gjelder det å kaste den sittende regjering.

- Alf van der Hagen

--
Return to ContExploration.net