Extract from ContExploration

Extract from ContExploration.net

extract document nr	8004
local link	http://contexploration.net/abstracts/8004.htm
remote link
title
date published
author	Bjørgulv Braanen
source	Klassekampen
further reading from author

Lederartikkel
Klassekampen
16.05.2007

17. mai

… Det virkelige provinsielle med Norge er ikke «Ja, vi elsker», bunaden og det norske flagget, men den politiske og kulturelle elitens mindreverdighetskomplekser. Det må være venstresidas oppgave å motarbeide denne mangelen på selvtillit og selvbevissthet, og gjenreise troen på egne krefter – også i egne rekker. Hvis venstresida melder seg ut av kampen om den nasjonale identiteten, vil den overlate en svært viktig politikkarena til høyresida. Det kan bli skjebnesvangert. Derfor synger vi i morgen «Ja, vi elsker» med stor indre jubel.

- Bjørgulv Braanen

--

”Ærlige lover”
Lederartikkel
Klassekampen
03.06.2004

(...)
Debatten om Grunnloven viser hvor grunnleggende endringer av vår styreform et medlemskap i EU i virkeligheten vil innebære. Den bør også få noen og hver av oss til å tenke gjennom om vi på langt sikt er tjent med en slik fundamental, og langt på vei uavvendelig endring av statsformen. Vi for vår del lever godt med dagens grunnlov der det heter at «Kongeriget Norge er et frit, selvstendig, udeleligt og uavhændeligt Rige.» Både i lovs form og i virkeligheten.

- Bjørgulv Braanen

--

Lederartikkel:
”17. mai”
Klassekampen
16.05.2003

(…)
Det grunnleggende i den norske nasjonale historien har vært bondesamfunnets sterke stilling i forhold til kongemakt og en markstukken adel. I middelalderen var det ikke noe utbredt føydalsystem med livegne som på kontinentet. Denne vår særegne historie har gitt nasjonalstaten Norge en oppslutning som gjør at det norske flagget i dag er allemannseie og ikke et symbol for overklassen, slik det er i enkelte andre land. Derfor heiser også kommunistene det norske flagget på 17. mai.
Norge har heller ikke den tyske tradisjonen med «Blut und Boden», der det nasjonale og statsborgerskapet er knyttet til blodet. Den norske nasjonalstaten er ikke et etnisk fellesskap. Den store forskjellen mellom land som Frankrike og Norge på den ene siden og Tyskland på den andre, er at Tyskland aldri utviklet seg til en nasjonalstat gjennom vellykkede borgerlige og folkelige revolusjoner. I stedet ble det Bismarck som samlet Tyskland ovenfra.
Selvfølgelig er den norske nasjonalstaten et produkt av en kulturell og sosial historie, den er ikke evig og naturgitt. Den er foranderlig. Nå er oppgaven å utvide rommet for toleranse og respekt, uavhengig av hudfarge og religion. Men det er ikke noe i veien for at det kan gjøres med nasjonalstaten som plattform.
EU-prosjektet er så langt et overklassenes og byråkratenes fellesskap, der folket ikke har noen plass.

Hvis venstresida kaster det norske flagget i veikanten, er det nok av andre politiske krefter som vil plukke det opp igjen.

--

”Over regnbuen”
Klassekampen
06.10.2004

(…)
I dagens situasjon, der en ideologiserende individualisme spiller ball i hatt med markedsliberalismen, samtidig som arbeiderbevegelsen er på defensiven, kan derimot en bevegelse som ensidig fokuserer på det individuelle lett havne i rollen som ukritiske medløpere. Eller som den slovenske filosofen Slavoj Zizek skriver i en artikkel i siste nummer av Le Monde diplomatiques nordiske utgave: «Det må være historiens ypperste ironi at radikal individualisme tjener som ideologisk forsvar for den uhemmede makt som det store flertallet av individer opplever som en enorm, ansiktsløs makt – som bestemmer over livene deres uten noen form for offentlig, demokratisk kontroll».

(…)
Det er med ikke liten grad av forundring jeg noterer meg at spørsmål som markedsliberalismens framgang, demokrati og folkestyre, krig og utbytting av den tredje verden og de økte klasseskillene overhodet ikke er tematisert i dette oppspillet til en ideologidebatt på venstresida. Slik sett føyer denne serien seg inn i en bredere tendens der politiske konflikter i samfunnet forsøkes omgjort til verdi- og identitetskonflikter.

Den store utfordringen for venstresida og folk som ønsker å tilhøre den kulturradikale tradisjonen i dag er å bryte denne forestillingen om at samfunnskonfliktene kan reduseres til verdidebatter. I stedet bør vi gå til røttene, i den forstand at vi analyser økonomi og klasseforhold, ut fra en ambisjon om å forene venstresidas intellektuelle og kulturradikalere med arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen. Eller som Zizek skriver i den svært anbefalelsesverdige artikkelen i Le Monde diplomatique: «Vi bør derfor, som det heter i den mest populære sangen fra Kansas – fra «Trollmannen fra Oz» – strekke oss 'over regnbuen', over ensakskampenes 'regnbuekoalisjon', som de radikale liberalerne er så glad i – og våge å lete etter allierte blant dem som framstår som den tolerante liberalismens ultimate fiende.»

- Bjørgulv Braanen

--

Klassekampen
31.05.2005 :

(...)
Det eneste naturlige resultatet av det franske nei er derfor en reforhandling av EU-traktaten.

For vår del er vi også overbevist om at EU-prosjektets ambisjoner bør senkes betydelig. I stedet for dagens byråkratkapitalistiske mastodont, bør ambisjonen være å skape et løst, multikulturelt og multinasjonalt fellesskap der alle medlemsstatene får beholde sine økonomiske, kulturelle og nasjonale særtrekk, samtidig som man samarbeider om saker og områder som egner seg for overnasjonalt samarbeid. Det er også et EU som ville ha vekket entusiasme og oppslutning i brede lag av folket, samtidig som det knytter an til en bred og stolt europeisk tradisjon.

- Bjørgulv Braanen

--

”Demokrati”
Klassekampen
25.01.2005.

I Antonio Negris og Michael Hardts bok «Multitude» – som for øvrig anbefales til alle politiske interesserte, ikke fordi vi er enige i dens konklusjoner, men fordi den påpeker hvor vanskelig det er å skape et globalt representativt demokrati– reises det en viktig diskusjon om hva demokrati egentlig er. Hardt og Negri minner oss om at det demokratiske idealet opprinnelig var størst mulig grad av direktedemokrati.

Blant forfatterne av den amerikanske konstitusjonen fantes det derimot en frykt for demokratiet. De så ikke USAs enormt store befolkning som et problem, men som en fordel, fordi representantene dermed fikk den nødvendige distansen til velgerne.

(…)

Vi tror demokrati og folkestyre krever ulike former for representativt demokrati . Representantene bør likevel kunne kalles tilbake og stå i tettest mulig kontakt med velgerne. I en slik sammenheng representerer utviklingen av EU, og institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet, et alvorlig tilbakeslag. I Verdensbanken og IMF stemmes det etter hvor mye penger hver stat legger inn, mens EUs beslutningsprosess underminerer tradisjonelle representasjonsformer uten å skape nye. Negri og Hardt viser også hvorfor ikke et representativt demokrati på global basis kan fungere. Vi kan derfor vanskelig se for oss en løsning på det demokratiske problemet der ikke nasjonalstaten spiller en sentral rolle. En svekkelse av demokratiet i nasjonalstatene vil så langt det er mulig å se i dag, bare føre til en styrking av byråkratiske og kapitalistiske makteliter.

- Bjørgulv Braanen

--

”Aristokratiet”
Klassekampen 01.09.2004.

«Kva er det med Norge? Kvifor har vi så stor tiltru til det såkalla 'folket' (...)?», spør redaktørene i siste nummer av nynorsktidsskriftet Syn og Segn, og fortsetter: «Kven er så dette folket (...)? Er det dei som gjennom historia har forbode homofili? (...) Er det dette folket som ber fram det politiske partiet Frp, som tilkjennegir at dei vil spele på framandfrykt i den komande valkampen – og som i demokratiet sitt namn vil forby religiøse hovudplagg? Er det dette folket, som hevdar sin rett til å gradvis å fortrengje nynorsk, berre fordi folk flest skriv bokmål?». I stedet for dette tilbakeliggende folket setter Syn og Segn sin lit til internasjonale konvensjoner som kan gi minoriteter og kvinner de rettighetene folkestyret ifølge redaktørene ikke gir dem.

(…)

Internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til kommer jo heller ikke fra himmelen, som et religiøst bud fra oven, de kommer som et resultat av at nasjonalstatene, der regjeringene valgt på basis av det representative folkestyret, har gått sammen om å vedta dem.

Det er heller ikke slik at internasjonale avtaler nødvendigvis sikrer minoriteters rettigheter i praksis. Rettighetene til samer, kvinner og minoriteter i Norge forhandles det om hver eneste dag, gjennom offentlig debatt og under den lokale praten over frokostbordene og i lunsjpausene. Dette bidrar til å forme sivilsamfunnets holdninger til minoritetene, og vil igjen legge føringer for statens politikk.
Det er bare i George Bushs hode det er mulig å innføre systemer utenfra over hodene på et motvillig folk.
Bush viser også at denne aristokratiske politikken i ytterste instans må gjennomføres med våpenmakt.”

- Bjørgulv Braanen

--

”Demokrati”
Klassekampen 7.9.4.

Redaktørene av nynorsktidsskriftet Syn og Segn, Marit Eikemo og Teresa Grøtan, gjentok i Klassekampen i går at demokratiet ikke er i stand til å verne om minoritetsinteressene. De skriver: «Kven skal verne om minoritetane etter at majoriteten har sagt sitt? Bør det ikkje vere eit av demokratiet sine viktigaste oppgåver å verne om minoritetane i samfunnet?» Slik jeg leser deres innlegg mener de at slike «minoritetsinteresser» bare kan beskyttes gjennom internasjonale konvensjoner som «overstyrer» majoritetsmakten som ligger i demokratiet.

(…)

Det viktigste er likevel at Syn og Segn-redaktørene ikke ser det dynamiske i hvordan demokratiet fungerer. Det er ikke slik at en kompakt majoritet hele tida overstyrer en minoritet. Opinionen er hele tida i bevegelse, og det som før var minoritetssynspunkter kan etter politisk press og kamp bli morgendagens politikk. Ta for eksempel det endrete synet på homofile og deres rettigheter i Norge de siste 30 åra, som Syn og Segn-redaktørene bruker som eksempel på hvor dårlig folkestyret fungerer. Faktum er jo at det er de homofiles egen kamp som har ført til utvidete rettigheter og større aksept, ikke internasjonale konvensjoner som er påtvunget Norge.

Denne kampen har igjen ført til at flere og flere har stått fram som homofile, slik at de aller fleste familier i dag er kjent med homoseksualitet.
Historien om de homofiles rettigheter er derfor en historie om at det norske demokratiet faktisk fungerer. Uansett er det gjennom slike prosesser minoriteter og mindretallssynspunkter akkumulerer styrke og vinner fram, først gjennom kamp, press og eget mot, for så til slutt å ende opp som vedtak i det representative systemet. Det er ingen enkel og rask vei, men den er den eneste. Alternativet er å innføre lover, regler og systemer over hodene på folk, slik både EU-byråkratiet og USA nå forsøker på i Irak.

- Bjørgulv Braanen

--

”Grunnloven”
Klassekampen 21.02.2004

SV-leder Kristin Halvorsen har fått mye ros av landets lederskribenter for at hun på partiets vegne har slått fast at det vil respektere et knapt ja-flertall i en kommende folkeavstemning om EU.

(…)

Som de fleste kjenner til, men som de fleste lederskribenter unnlater å nevne, kreves det tre fjerdedels flertall i Stortinget for suverenitetsavståelse etter paragraf 93 i Grunnloven. Da Stortinget i 1962 vedtok paragrafen var det nettopp for å skape en ryddigere innmeldingsprosedyre.

Både i forkant av avstemningen i 1972 og i 1994 var dette et tema, men fordi det ble nei begge gangene, slapp man å bli konfrontert med problemet. Etter folkeavstemningen i 1972 sa den daværende leder for ja-bevegelsen Reidar Carlsen at et ja-flertall på 51 prosent ville vært for lite. Det at Carlsen sier noe, betyr ingen ting i denne sammenhengen. «Vi måtte opp i 60 prosent og ja-flertallet måtte vært noenlunde jevnt fordelt over hele landet om vi skulle bli medlem», hevdet han. I 2000 foreslo Høyres Erna Solberg å endre Grunnloven slik at kravet ble senket fra tre fjerdedels flertall til to tredjedels flertall. Forslaget viste at hun aksepterte at det var Stortinget som til syvende og sist skulle avgjøre spørsmålet.

Thomas Chr. Wyller har tidligere påpekt at det bør gjøres langt klarere i den offentlige debatten at et mindretall i Stortinget vil kunne bruke sin rett til å stoppe et medlemskap. Kåre Willoch har på sin side foreslått å gi Grunnloven et tillegg som gjør at en folkeavstemning under bestemte vilkår kan være bindende. Det er sørgelig hvis SVs frykt for hardkjør fra landets ja-aviser fører til at vi ikke får en bred offentlig debatt om disse helt avgjørende konstitusjonelle spørsmålene.

- Bjørgulv Braanen

“Identitet og venstreside ”

Klassekampen

20.04.2006

Bjørgulv Braanen

(…)

Karl Fredrik Tangen er inne på noen av disse problemstillingene i en større artikkel i Klassekampen lørdag under tittelen «Venstre er det nye høyre». Hans påstand er at venstrepolitikk i Norge ikke lenger er uttrykk for de undertryktes kamp, men i stedet appellerer til folk fra eliten. Det er liten tvil om at Tangen har noen slående poenger, men jeg synes han er altfor negativ. Til tross for at Frp har relativt stor oppslutning i arbeiderklassen, er det liten tvil om at svært mange arbeidsfolk oppfatter Ap som sitt parti. Og når det gjelder SV, er det like liten tvil om at partiet har stor og tung oppslutning i viktige deler av den kvinnedominerte arbeiderklassen i offentlig sektor. Samtidig er det like opplagt at børsmeglere og finansfolk konsekvent stemmer Høyre eller Frp. I disse miljøene er det ingen tvil om hvilket parti som tjener overklassens interesser. Dermed blir det ikke så svart/hvitt som Tangen vil ha det til. For eksempel er det liten tvil om at arbeiderklassevelgere, kanskje spesielt på Oslo østkant og i Nord-Norge ved dette valget i stor grad vendte tilbake til Ap. Og i denne sammenhengen tror jeg det er svært viktig å definere Ap på venstresida, uansett hva man ellers måtte mene om partiets politikk. Samtidig har fagbevegelsen fortsatt svært stor oppslutning i arbeiderklassen, og LO må sies å være en av de viktigste organiserte kreftene på venstresida i dagens Norge. Ved å forveksle den brede og reelle venstresida i Norge med noen eksentriske miljøer i Oslo-gryta, ender Tangen dermed opp med et bilde av norsk politikk som er nesten identisk med selvforståelsen i de venstrelitistiske miljøene han selv ønsker å kritisere.

- Bjørgulv Braanen

”Frps vekst ”
Klassekampen
11.03.2006

(…)
Og når økonomi og velferd blir tatt av det politiske bordet, står verdisakene igjen, og da skiller ofte arbeiderklassen lag med den utdannete middelklassen som dominerer i venstrepartiene. Marsdal hevder at Frp utnytter mistroen til øvrigheten, slik at hatet mot de som vet blir sterkere enn hatet til de som eier. Derfor blir doserende kulturradikalere fra akademia mer uglesett enn Kjell Inge Røkke. Vi er langt på vei enig med Marsdals analyse av hva som ligger bak høyrepopulismens framgang, en analyse som for øvrig har mye til felles med den Thomas Frank gjennomfører i boka «What's the matter with America?», der han viser hvorfor amerikanske arbeiderklassevelgere i stadig større grad stemmer kristenkonservativt.

Vi er derimot uenig med Frank Rossavik, som i Bergens Tidende denne uka avviste at det handler om økonomiske interesser, men utelukkende om at «de plaprende klasser» er nedlatende i forhold til Frps politikere og velgere. Vi er overbevist om at Frps framgang i første rekke handler om om politikk. I tråd med Marsdal og Frank, mener vi venstresida må gjenvinne hegemoniet over de store sakene som betyr noe for folks velferd. Det betyr selvfølgelig å ta arbeiderklassevelgerne på alvor, men det er ingen grunn til å smiske med Jensens og Hagens høyrepopulisme av den grunn.

--
Return to ContExploration.net